En reise til Irland vil alltid inneholde et møte med St Patrick, eller Pedraig som han heter på gælisk. De fleste av disse møtene vil være med en mann som ikke eksisterte, eller rettere sagt med gjerninger han ikke gjorde. Men hvem var han så?
Kildene
Det finnes noen få kilder som kan kaste lys over St. Patrick. To av dem er tekster han har skrevet selv. En selvbiografi – eller konfesjon, som det gjerne het på den tiden, og et brev til noen engelske soldater. I dette brevet er han rimelig oppgitt over at kristne engelske soldater har kidnappet noen av hans nydøpte irlendere, for å selge dem som slaver. Ingen medfølelse med sine trosfeller her altså. Brevet ser heller ikke ut til å ha ført til noen varig ettertanke. Enda i mange hundre år skulle slaver være en av de viktigste irske handelsvarene. De hedenske vikingene som kom til Irland hadde en livlig handel med kristne irer som solgte sine med-kristne.
En annen kilde er en hagiografi (helgenbiografi) skrevet på 600-tallet, altså ca 200 år etter Patricks levetid. Denne teksten er kommet til etter saligkåringen av Patrick, og rommer derfor ingen svakheter ved personen. Man kan tenke seg at teksten er blitt brukt til å bygge opp under Patrick-kulten som allerede var et faktum i Irland. Det er ikke utenkelig at Patrick ble brukt bevisst av kirken for å naturalisere kristendommen til Irland. Han kunne fungere som et symbol med lokal tilknytning i en religion som hadde sin opprinnelse så langt borte fra middelalderens Irland at det må ha vært helt uvirkelig.
Irland var alltid utenfor romerrikets jurisdiksjon og kulturkrets. Derfor fikk den grønne øya en helt annen utvikling enn resten av Europa. Romerriket var en kultur bygd på byer. Irland, som utenforland, forble et bygdesamfunn – ikke ulikt Norge, men til forskjell fra for eksempel nabolandet England. Følgelig var Irland en øy, som på Patricks tid, ikke hadde byer, ikke hadde et skriftspråk, ikke hadde gresk/latin (utdanningsspråkene/kirkespråkene) og ikke noen kristendom.
Slaven
Patrick var en romanifisert kelter fra England. Han var født inn i en kristen familie. Bestefaren var prest. Vi legger merke til at sølibatet kanskje ikke var like viktig på denne tiden. Patrick skriver at han ikke selv var noen dedikert kristen i sin barndom.
16 år gammel blir han imidlertid kidnappet av noe som best kan beskrives som irske pirater. Han bli solgt som slave i Irland og tilbringer de neste seks årene som sauegjeter for slaveeieren. Mens han går ute og gjeter på disse husdyrene får han et nærmere forhold til Gud. Situasjonen tatt i betraktning er det ikke utenkelig at lignelsen om hyrden Jesus har stått ham nær. I alle fall bestemmer han seg for å rømme; noe han lykkes med. Han får skyss over irskesjøen og kommer seg hjem.
Her dukker det opp et svart hull i biografien. Akkurat hvor lenge han ble hjemme vites ikke, men en eller annen gang bestemmer han seg for at han vil reise tilbake til Irland som misjonær. Som et ledd i denne planen går han i gang med opplæring i skriftens hemmeligheter og prekenens kunst. Hvor dette skjedde vet man ikke, men det har vært spekulert i at han kanskje har vært en tur på kontinentet. Patricks mest trofaste tilhengere vil selvsagt hevde at han var hos selveste paven i Rom.
Misjonæren
Tilbake i Irland begynner Patrick sitt virke. Den største fordelen han har er at han kan det lokale språket. Seks år som slave hadde i det minste ført til noe. Patrick reiste rundt. Han hadde ikke særlig suksess hos de mange småkongene – Irland var en politisk meget splittet øy, og heller ikke hos presteskapet (druidene). Det siste er kanskje ikke å undres over. De som etter hvert fulgte ham må kunne beskrives som vanlige folk.
Patrick fortalte selvsagt historier fra bibelen. Men han var også opptatt av helgenhistorier, om martyrene i den tidlige kristenheten. Martyrenes blod var kirkens segl, het det seg. Dette høres kjent ut, men til Patricks forsvar må det sies at han i det minste ikke sprengte seg selv i luften på en markedsdag i Waterford.
Munkene var en annen helt i Patricks fortellinger. På grunn av den spesielle irske situasjonene; mangelen på byer, var ikke katedralene sentrum for den kristne lære. I Irland var det klostrene. Hvorvidt dette bygger opp munkene som større helter her enn de var på kontinentet på samme tid, vites ikke, men Patrick satt i alle fall munken fram som et eksempel til etterfølgelse.
Myten
Patrick var ikke den eneste misjonæren i Irland på denne tiden, han var heller ikke den første. Vi vet ikke en gang om han var den mest suksessfulle. Det vi vet er at han var den eneste som etterlot seg noe skriftlig. Det er alltid et godt grunnlag for et ettermæle.
Mange av legendene som fortelles om Patrick har sitt litterære forelegg i bibelhistorien. Uten å være for kritisk, er det vel grunn til å tro at de fleste av dem har kommet til etter hans tid. Fascinerende kan de være, men sakprosa er det neppe.
Og for ordens skyld: Det har seg nok slik at det aldri har vært noen slanger i Irland.
