Refleksjonslogg Oppgave 3

REFLEKSJONSLOGG ”Over veien”

 

Jeg har slitt litt med denne teksten. Ikke med det som står der, men med hvordan jeg skal kunne si noe fornuftig om den. Jeg har bestemt meg for at jeg vil kalle sjangeren for flaneri. Ikke fordi at det var det jeg egentlig satset på å skrive. Jeg ville skrive et reise-essay hvor jeg hoppet litt fram og tilbake mellom ulike temaer. Det gjør jeg vel også her, men jeg synes det virker mer uformelt enn et essay. Så kom jeg på flanørene. De reddet merkelappen. Flanøren spaserer rundt og tar inn inntrykk. Slik jeg føler at jeg gjør i denne teksten. Det som kanskje skiller teksten fra flaneriet er at det finnes en del underliggende bekymring i teksten. Flaneriet er vel ofte sorgløst.

            Det er legitimt å spørre hva denne teksten har med reisen å gjøre. Jeg vil da svare at jeg mener det foregår mange reiser i denne teksten. Den fysiske reisen er selvsagt parodisk i det den kun har som formål å krysse en vei. Jeg syntes dette var et godt utgangspunkt. Jeg kunne tenke meg å skrive en serie kortreiste reiseskildringer. ”Ned trappen”, ”Under broen”, ”På taket”, ”Gjennom Narvesen” osv. Skal man så over veien, så kan det være greit at det er en overgang som har noe å fortelle. Jeg valgte meg Abbey Road både fordi jeg hadde vært der, og fordi jeg visste at mange ville kjenne seg igjen. Leseren har enten vært der selv eller de kjenner til bildet. Det kan påstås at dette er et billig triks for å lure de mange tusen Beatles-tilhengerne inn i teksten, men samtidig vil jeg si at teksten faktisk kretser rundt Beatles, og at de således ikke kan føle seg direkte snytt.

            I tillegg til å være en reise over veien foregår det andre reiser i denne teksten. Jeg er med på å diskutere graden av suksess når det gjelder å få det ønskelige fram, men jeg har i alle fall prøvd å foreta flere indre reiser. Jeg reiser litt usystematisk i tankeverden, hvor jeg er innom asylbegrepet og fotgjengerfeltets historie. Ikke minst er selvrefleksjonen en reise inn i hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Selv om det, som i denne teksten, ikke alltid finnes noen svar er refleksjonene kanskje de mest spennende reiser vi foretar oss. Slik sett følger denne reiseskildringen, hvis jeg kan få lov til å kalle den det, de moderne reiseskildringene. Iflg. Blanton (s. 4) er de psykologiske og sosiale dimensjonene ved reisen viktigere enn å fortelle om det man faktisk ser – i alle fall i den moderne reiseskildringen. Hvorfor det skulle være slik er kanskje ikke gitt, men man kan jo tenke seg at i dag kan alle reise for å se hvordan det er på de fleste steder. Opplevelsen av hvordan det var er derimot en personlig ting. Forfatterens indre (eller språket hans/hennes) må inneha kvaliteter som løfter det observerte.

Datterens reise vekk fra hjemmet, ligger der som en underliggende, nesten uuttalt, prolepse – og er også en reise som tilhører teksten. Denne historien står selvsagt i et intertekstuelt forhold til Beatleslåta ”She´s leaving home” – det er ikke tilfeldig at det er en onsdag vi ankommer fotgjengerfeltet.

            Skal jeg være helt ærlig, så er jeg ikke 100% fornøyd med datterens rolle i teksten. På sett og vis har hun en viktig rolle. På en måte representerer hun peripetien når hun helt på slutten kommer inn og ”ødelegger” den allerede mildt perverterte etterligning av originalbildet. Det jeg gjerne skulle fått til er en ytterligere inderliggjøring av den faderlige angst. For å omskrive Tore Rems gjengivelse av Bjørneboes omtale av Wildenway: Jeg har ikke dødd av skrive det. Ikke nok.

 

Ettersom jeg har lest Gerard Genettes lille artikkel ”Order in Narrative” i McQuilland (ed.) The Narrative Reader, kunne jeg tenke meg i denne metateksten å se litt på nettopp dette fenomenet. Først må vi kanskje bli enig om at det faktisk er en narrativ tekst vi står overfor. Mieke Bal diskuterer hva en narrativ tekst er i The Narrative Reader. Hun setter opp tre kriterier en tekst må oppfylle for å være en narrativ tekst. For det første finnes det minst to talsmenn i en narrativ tekst. Selv i en førstepersonfortelling, slik ”Over veien” må sies å være, finnes det to talsmenn. Disse kan godt være den samme personen. For eksempel personen da han opplevde det og personen da han skrev det. To forskjellige personer – helt klart. Et meget interessant skille som jeg gjerne skulle forsket mer i. I tillegg sier Bal at det skal være mulig å skille ut tre lag i en narrativ tekst – selve teksten (det semiotiske systemet), fortellingen og fabula. Dette fabula er en merkelig størrelse som jeg sliter litt med å forstå. Inntil videre forstår jeg fabula som elementene i handlingsgangen (karakterer, hendelser, tid og sted). Hvis dette er helt feil vil jeg gjerne at vi snakker om det i gruppa. Som et tredje punkt setter Bal opp at en narrativ tekst må inneholde en rekke sammenbundne hendelser forårsaket eller opplevd av aktører. Uten å peke på hvordan teksten min gjenspeiles i hvert enkelt punkt, vil jeg påstå at på bakgrunn av de kriteriene Bal har satt opp, kan vi snakke om at det er en narrativ tekst vi har med å gjøre.

            Genette opererer med begrepene synkroni og anakroni, samt isokroni og anisokroni. Med isokroni mener han at den tiden det blir fortalt om, samsvarer med den tiden det tar å lese om det. Jeg skal innrømme at det ikke er tilfeldig at jeg lar hovedpersonene oppholde seg ved fotgjengerfeltet i ca 11 minutter. Det tilsvarer den tiden det tar å lese teksten. Er det så en isokron tekst? Nei – ikke slik jeg forstår begrepet. Spørsmålet man kan stille seg er hvorvidt en tekst kan være isokron uten å samtidig være synkron (altså bevege seg fra venstre mot høyre på en tidslinje). I min verden er ikke det mulig. Denne teksten inneholder mange tankesprang. Noen ser tilbake på noe som var (analepser) – for eksempel i de historiske faktabolkene: Engelskmennene innførte fotgjengerfeltet i 1949 osv. Som i tekster flest er det flere analepser enn prolepser. Teksten er likevel ikke uten prolepser. Fortelleren fabulerer for eksempel på datterens kommende reise hjemmefra. Dette betyr ikke at deler av teksten ikke kan være isokron, men hele teksten er det ikke.

            Dette er vel og bra, men hvilken funksjon har dette på teksten? I utgangspunktet forteller teksten oss at vi ikke skal bry oss så mye om fortiden. Reisen til reisen hopper vi over, sier fortelleren i første linje. Så går han rett i strupen på sin egen lovnad; allerede i den neste linje bruker han preteritum og sier at: Vi har krysset noen ørkener, vi har beskåret noen jungler. Det ligger med andre ord en fortid her, og den er ikke uten eksotisk innhold. Kanskje er det for å gjøre seg interessant. Fortelleren har behov for å bygge ethos. Det finnes flere eksempler på at fortelleren prøver å bygge ethos gjennom analepser. Se for eksempel hvordan han kan den ubetydelige historien om Paul Cole i detalj (og muligens med utgangspunkt i Coles hode): Han gikk ut av museet for å kjede seg et annet sted. Det er selvsagt en livgivende detalj i fortellingen som samtidig bygger opp fortellerens troverdighet som kjenner av situasjonen. Min påstand blir at i denne teksten brukes analepsene bevisst eller ubevisst til å bygge fortellerens autoritet. Prolepsene, i den grad de finnes, brukes mer til å avsløre fortelleren som et menneskelig vesen. Han er redd for datterens framtid, eller for selv å bli forlatt. Uansett er også det ethosbyggende – i alle fall blant lesere som mener det er en fordel at mennesket er sammensatt.

            I tillegg til å ha en ethosbyggende funksjon er det klart at analepsene fungerer som drivere i teksten. Selve gangen over fotgjengerfeltet hadde neppe hatt noen interesse om den ikke ble satt i et perspektiv. Det perspektivet ligger i fortiden, og må fremstilles gjennom analepser.