Refleksjonslogg oppgave 2

Refleksjonslogg biografioppgaven

 

Min lille biografi over Drude Krog Janson er en tekst hvor jeg prøver å leke litt med sjangeren. Opplegget går ut på at det biografiske skal komme fram gjennom en fiktiv brevveksling mellom forfatteren og den biograferte. I utgangspunktet var jeg veldig godt fornøyd med denne ideen. Etter hvert fikk jeg for meg at teksten kanskje kunne misforstås, at kontrakten med leseren rett og slett ville bli for uttydelig. Fordi jeg var så glad i den første ideen fant jeg ut at jeg ville beholde den, men innførte et forord fra en fiktiv forlegger, samt noen fiktive redaksjonelle kutt i teksten. Med dette håpet jeg at leseren tidlig i teksten skulle få en forståelse hva som var forventet av ham/henne.

            Slik jeg leser Umberto Eco er grepet jeg gjør med etableringen av den fiktive forleggeren, med på å skape en modelleser. Eco sier at teksten er doven maskin som ber leseren gjøre en del av arbeidet. Jeg ber leseren sette seg inn i den forestillingsverden hvor døde mennesker kan skrive brev. (Kanskje er det ikke teksten, men konstruksjonen som er doven.) Min modelleser forventes å samarbeide på dette punktet. Jeg oppgir fødsels og dødsår på den biograferte, samtidig som jeg sier at brevvekslingen fant sted vinteren 2009, opplysningene må settes sammen av modelleseren for at fiksjonen skal fungere i en sakprosasammenheng.

            Den store utfordringen i å skrive en tekst som balanserer i grenselandet mellom sakprosaen og diktning ligger i å gjøre fiksjonen troverdig. Brevene må fungere som personlige brev som følger opp hverandre og samtidig fortelle den biografertes historie. Min personlige mening er at jeg lykkes bedre med dette i Drudes brev enn i Martins. I Martins brev må jeg inn med flere forklaringer for at den empiriske leseren skal kunne se sammenhengen. Dette er forklaringer som for brevmottakeren må se på som selvfølgeligheter, gitt at de har brevvekslet en stund. Utformingen av brevet er altså for tydelig beregnet på den empiriske leseren og mindre på den leseren som finnes inne i teksten (Drude). Når jeg synes jeg lykkes bedre med å opprettholde troverdigheten i fiksjonen i Drudes brev, spiller det selvsagt sammen med at det er lettere å skrive et slikt brev når det har et annet brev å spille opp mot. I tillegg lar jeg Drude henvende seg direkte til leseren ved at hun mot slutten snakker direkte til tiden vi lever i, til biografien som sjanger osv. Hun kommuniserer utover settingen med de to brevskriverne på en annen måte. Mens Martin må forklare for å være sikker på at leseren er med, kan Drude smelle av gårde programerklæringer helt hensynsløst. Hun har ikke ansvar for teksten. Det får Martin ta seg av.

 

Ved hjelp av J. Cliffords klassifiseringssystem for biografier, vil jeg nå reflektere litt rundt hvilken type biografi det egentlig er jeg har skrevet. Clifford deler i sin artikkel, Form – typer av biografi, i Erfaring og forståelse (Hide red.), inn biografien i fem ulike typer biografier. 

a)      Den objektive

b)      Den vitenskaplig-historiske

c)      Den artistisk-vitenskaplige

d)      Den narrative

e)      Den skjønnlitterære

 

Det er ikke vanskelig å se at min biografi ikke tilhører de to første kategoriene ettersom de for eksempel utelukker enhver form for psykologisering. Min tekst svømmer delvis over av psykologisering. Noe jeg for øvrig prøver å bedrive litt selvironi på når Drude kommenterer at biografen kanskje hadde tatt litt vel mye tran når han hensatte henne til lånte stuer i Madelia.

            Biografitype c) stiller forfatteren mye friere i forhold til stoffet sitt. Men det finnes ett vanskelig krav. Det er ikke lov å dikte til noe. Når jeg leser gjennom blir jeg litt usikker på teksten min. Hva har jeg egentlig diktet til? Konstruksjonen er i seg selv diktning, men innholdet er ikke nødvendigvis diktet. Det som er klart er at jeg har ikke konkrete bevis for et par av påstandene mine. Hvor mye betydde for eksempel tapet av sønnen i 1880. Jeg har ingen kilder på dette, men psykologiserer ut fra en allmennmenneskelig antagelse. Er dette diktning? I så fall faller teksten min også ut fra kategori c). Det som gjør at denne kategorien uansett er tvilsom for min tekst, er at den har et krav om vitenskaplig innsamling av kilder. Akkurat det tør ikke jeg påstå at har skjedd.

            I den kategorien Clifford kaller for den narrative biografien, tillates en større grad av lek med kildemateriale. Det kan man vel trygt si at har skjedd i min tekst. Jeg tar opplysninger fra ulike kilder og putter dem inn i brevvekslingen. I denne kategorien tillates en viss subjektiv forestillingsevne fra forfatterens side. Dette begynner å ligne noe, spørsmålet er om vi kan si at vi er på glid over i neste kategori – den skjønnlitterære biografien. I kategori e) har fantasien frie tøyler, og Clifford advarer direkte mot å bruke denne typen biografier som referanse. Forfattere av denne typen biografier bruker stort sett kun sekundær litteratur som kilder. Jeg må innrømme at det siste for en stor del er tilfelle for min tekst. Med unntak av noen brev, har jeg kun brukt sekundærkilder. Likevel, og det er kanskje fordi jeg ikke har lyst til at biografien min skal havne i en kategori det advares mot, vil jeg forsvare meg med at fantasien ikke har tatt helt overhånd. Ja, det finnes en god del psykologisering i teksten, men intet er diktet for å få teksten til å gå opp.

 

Det er noe nesten anti-litterært i å plassere ting i bås, men skulle jeg måtte sette min tekst inn i en av disse kategoriene til Clifford, måtte det nok blitt i den d) – den narrative biografi.