Oppgave 2

Forord

 

Det utdraget dere nå skal lese er hentet fra biografien ”Drude – Det kommer en spansk sjøkaptein og tar deg” skrevet av pseudonymet Martin Kvamsdal. Boken er et resultat av en hissig brevveksling vinteren 2009, mellom forfatteren og Drude Krog Janson (1846-1934). For at utdraget skal kunne sees i en sammenheng, trykker vi også bokens innholdsfortegnelse.

 

1. Brevet til barndommen (ubesvart)
2. Brevet til den unge forlovede Drude Krog
3. Første svarbrev fra Drude
4. Brevet til barselsengen
5. Andre svarbrev fra Drude
6. Brevet om livet nær Bjørnson
7. Tredje svarbrev fra Drude
8. Første amerikabrev – til Drude i Madelia
9. Fjerde svarbrev fra Drude
10. Andre amerikabrev – til Drude i Minneapolis (ubesvart)
11. Brevet om skilsmissen og spiritismen
12. Femte svarbrev fra Drude
13. Brevet om Mira og Dresden
14. Sjette svarbrev fra Drude
15. Brevet til den refuserte forfatter
16. Syvende svarbrev fra Drude
17. Brevet til alderdommen (ubesvart)*

 

* Forlaget mener å vite at det finnes et svarbrev til dette brevet, men forfatteren har til nå nektet å gi det fra seg.

 

Utdraget er hentet fra kapittel 8 og 9.

 

 

 

Første amerikabrev

 

Kjære Drude

…der du sitter i Madelia senvinteren 1884, etter at tornadoen tok kirken i Hanska.

 

Hvordan finner du Amerika, kjære Drude? Vinteren er vel hard, slik minnesotavintrene alltid er harde. Da kommer arktisk drivende i kastevinder nedover det canadiske slettelandet og treffer det nordlige Midtvesten med nådeløst kraft. Snøen er du vel vandt med etter årene i Gausdal, men kulden og vinden sliter nok. Selv ikke en norsk innlandsvinter kan sammenlignes, men dere klager vel ikke? Kulden er en kalkulert plage. Det er vel verre med sommerens tørkeperioder og gresshoppene, som når de kommer år om annet, kan rive forstanden fra farmerne.

            Det var synd at tornadoen tok kirkebygget i Hanska. De hadde ikke fortjent det, kirkegjengerne i Browns County, med tanke på det slitet de hadde hatt med å sette opp bygget. Dugnadstimene som var lagt ned av disse innflytterne fra Vågå og Lom, for så å se en mektig virvelvind som river det hele til pinneved i løpet av sekunder – som en gudshånd i Egypten. Du vet vel hva de sa etter at Kristofers kirke i Minneapolis led samme skjebne i 83. ”Det blåser mye rundt denne Janson”, sa de, de som ikke vil han vel. De som mente at hele denne unitartanken er kjettersk. Jeg skal innrømme at det forundrer meg også. En prest, din mann, og to nedblåste kirker. Hvor mange forlot ham da? Hvor mange sa at denne prest umulig kunne ha Guds velsignelse?

            Unitarismen er uansett en merkelig avart av kristendommen. Troen på Jesus Kristus som menneske – det gode forbilde, og ikke som guddom. Jo, jeg ser at unitarismen må ha virket fristende med sin udogmatiske holdninger, og intellektuelt pirrende med sin vektlegging av fornuften. Vær kloke som slanger og troskyldig som duer, heter det hos Mattheus. Var det dét dere var? Dere var barn av deres tid. Darwin kom i 59 med Artenes opprinnelse. Dere skjønte at verden ikke kunne bli som før. Det var allerede bråk. Dere var kloke som slanger. Dere omfavnet kunnskapen mens resten av kirken oppførte seg som middelalderens inkvisjonsdomstoler og spyttet edder og galle over det uhørte, pisket de enfoldige tilbake i folden og lyste de tenkende i bann. Men dere var muligens også troskyldige som duer. Trodde dere virkelig dere kunne vinne den gjennomlutherske norske immigranten for den unitare tanke? Jeg vet vel svaret. Hvis dere ikke trodde det, hadde dere vel aldri forsøkt. Jeg sier dere, selv om jeg vet at det var Kristofers menigheter. Jeg ser dere ofte som ett i dette med religionen. I alle fall i denne perioden. Når jeg leser om unitarkirken i din debutbok fra 87 – En ung pige (som jeg riktignok leser i den amerikanske oversettelsen kalt A saloonkeepers daughter, da verken nasjonalbiblioteket eller universitetet i Bergen, som sitter på de tre kjente overlevende eksemplarene i offentlig eie, vil låne ut sin lille skatt), skjønner jeg at du ser på den som en redning. Tenk en kirke hvor også kvinner kan bli prester – og det i 1880 årene.

 

(Her kommer flere avsnitt om religion, religiøs tvil, frafall, Cristopher Bruun og tiden i Gausdal, som er full av henvisninger til tidligere brev, og som derfor er uleselig i denne sammenheng – red. anm.)

 

Jeg har studert maleriet Christian Meyer Ross gjorde av deg i Roma i 1880. Du hadde ord på deg for å være vakker. Jeg håper du unnskylder meg når jeg sier at jeg ikke synes Ross har fått det godt nok fram. Kanskje du skulle fått Eilif Pettersen til å male deg i stedet. Han bodd jo i den evige stad i det samme tidsrommet. Ettertiden har i alle fall gitt ham et mer velklingende navn i kunsten enn hva Ross har fått. Du virker så stram, tilkneppet, nesten litt dratt i ansiktet. Dette er jo etter alle barnefødslene, syv i tallet og kanskje har du til og med fått beskjed fra Norge om at Sigmund er alvorlig syk. Selv i en tid med større barnedødelighet enn i dag er det noe abnormt i å følge sine barn til graven. Ingen skulle utsettes for det. Du nådde ikke hjem heller. Han døde fra deg før du rakk frem. Er det du tenker på: at du ikke vil nå hjem. Tenker du på hva alle sier, i Roma, i Bergen, i Gausdal; om moren som reiser med sin mann og agerer bohem på kontinentet, mens barna går hjemme hos barnepleiere og slektninger. Tenker du fortsatt på det mens aprilsolen smelter sneskavlene i Minnesota, og du skal i gang med enda en sommer i det paddeflate nybyggerlandet.

            Mange som tar pennen fatt har et smertepunkt som de lar all sin tekst dreie rundt. Når du nå skriver (for du har vel alt begynt, der du sitter i Madelia) om svinebundne kvinner i Amerika, slik som i En ung pige, er det da opplevelsene fra disse dagene i 1880 du tenker på innerst inne. Den døde sønnen og det nådeløse snakket. Kjenner du lykken bre seg i deg mens du fester bygdedyr og selvoppnevnte moralvoktere med penn til sin smålighet. Eller er du ikke hevngjerrig? Du har kanskje gått videre. Men hvem kan egentlig gå videre? Når du nå sitter i lånte værelser mens det golde isødet skaper seg om til fruktbar vårgjørme, er det bare fire år siden gutten døde.

            På maleriet henger et tungt kors rundt nakken din, og blusens blondekrave kranser halsen din strengt og pietistisk. Hendene ligger uvirksomme, ventende, i fanget ditt. Hadde det ikke vært for barmen og det oppsatte håret kunne jeg tatt deg for en nyutsprungen teolog – en som skal hjem å gå bygdens lastefulle liv etter i sømmene. Maleriet gjør i alle fall lite for å hindre at du ser ut som prestens kone. Men jeg kan ikke tro at det var det du ville være. Jeg tror ikke, eller jeg vil ikke tro, at det var en stor skuffelse for deg at Kristofer mistet sin overbevisning, og gjorde rollen som prestegårdsbestyrer uoppnåelig for deg. Det kunne nok vært velsignet behagelig å være statskirkelig prestefrue i et velstående sogn, men jeg tror ikke det var det du ville. Hvorfor har du da latt deg male som en?

 

Enkelte ganger synes jeg det kan være vanskelig å få øye på deg, Drude. Du er som disse små fjerne planetene i verdensrommet, som vi vet eksisterer bare fordi vi ser skyggen av dem på større lysende objekter.

Det er ikke få du kretset rundt. Kristofer selvsagt, det varte i mange år. Christopher Bruun var jo en personlighet, for ikke å snakke om Bjørnson. Årene på Aulestad har vi snakket om før, men vi kommer alltid tilbake til dem.

En annen av disse lysende objektene var Amalie. Hun var den første av de store navnene du møtte. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende; dere var jevnaldrende i den samme byen. Da het hun Alver, siden ble det Müller, før det ble Skram. Du kjente henne under alle navn.

Jeg leter etter deg hos Amalie, men jeg finner svært lite. I Liv Køltzows bok om den unge Amalie finner jeg deg en tre-fire ganger. Alltid litt perifert. Du dukker opp som deltager på et sykurs sammen med Amalie, senere dukker du opp på et møte mellom henne og Aleksander Kielland – kanskje som anstand. Den mest pikante rollen du har hos Køltzow er vel som sannhetsvitne for at Amalie mer eller mindre ble solgt av sine fallitte foreldre til den velstående kaptein Müller. Du har skrevet det til Antonie Tiberg, Amalies første biograf. Det var riktignok mange år etter Madelia, men jeg vil nok komme tilbake til det hvis du blir tverr og ikke vil skrive til meg, slik du truer med. Det viser at du har snakket med biografer før.

Det hender jeg lurer på om det egentlig er deg selv du ser når du snakker om Amalies giftemål med Müller. Du som gikk år etter år, broderende og heklende, som forlovet, og ventet på Kristofer, mens han ble teolog på andre siden av fjellet. Ofte var du å se i det jansonske hjem, hos de tilkommende svigerforeldrene på selveste Damsgården. Der gikk du i rokokkoprakten og så utover Puddefjorden fra gulstuen, blåstuen eller kanskje fra det nyoppussede røde kabinettet. Avskåret av tiden fra å ta i bruk store deler av ditt intellekt har du kanskje følt deg solgt til ektestanden av konvensjonene, slik du mente Amalie ble solgt av sine foreldre. Var det mens du gikk blant frukttrærne på Damsgård og så over på Nordnes at du bestemte deg for at du ikke ville være Drude Janson, men Drude Krog Janson? Et modig valg vil jeg tro. Jeg finner ikke mange andre eksempler, fra 1870-årene, på kvinner som tar med seg pikenavnet inn i ekteskapet.

 

(Vi kutter utdraget her. I resten av brevet er Kvamsdal opptatt av immigrantkvinnenes kår, hjemlengselen som sykdom og hvordan de nye amerikanerne alltid hadde en tendens til å glorifisere fortid og fremtid, men aldri kunne like seg i nuet. I seg selv er ikke dette uinteressante temaer, men da vi også ønsker å høre Drudes stemme, må vi av plasshensyn, i denne sammenhengen, redigere bort brevets slutt – red.anm.)

 

 

 

 

 

Fjerde svarbrev fra Drude

 

 

Kjære Martin

…der du sitter tomøyd i det kunstige blå lyset og teller februar måneds siste snøfnugg[1].

 

Du vet at jeg begynner å bli grundig lei av deg. Likevel kan jeg ikke la være å svare.

            Da jeg bodde i Amerika levde det en dikter der – en stor dikter. Han var respektert i sin samtid, men ble vel egentlig ikke skikkelig stor før etter sin død. Walt Whitman het han, og han skrev et dikt som jeg tenker på når jeg leser brevene dine:

 

When I read the book, the biography famous,

And is this then (said I) what the author calls a man`s life?

And so will some one when I am dead and gone write my life?

(As if any man really knew aught of my life,

Why even I myself I often think know little or nothing of my real life,

Only a few hints, a few diffused faint clews and indirections

I seek for my own use to trace out here.)[2]

 

Attenhundredeogsyttien, Martin, i 1871 skrev han dette. Likevel fortsetter du denne jobben. Han har rett, vet du. Som om noe menneske visste noe om mitt liv. Som om jeg selv visste noe om mitt virkelige liv.

 

Jeg vil ikke kommentere alt du skriver, men jeg skal gi deg et eksempel på at du ikke er til å stole på. Se, du skriver til meg i Madelia våren 84. Jeg vet nok hvorfor. Du håper at Hamsun skal komme spaserende inn i rommet – arm i arm med Kristofer, og at jeg skal gi deg sannheten, eller detaljene, omkring dette første møtet mellom gigantene. Skjønt giganter, Kristofer har dere vel stort sett glemt og Hamsun kan dere ikke nevne uten å minne hverandre på hvilken politisk krøpling han var. Men, Martin, du er på villspor. Jeg var aldri i Madelia den våren etter at kirken vår i Hanska blåste ned. Jeg satt ikke med barna i lånte værelser, som du skriver – muligens i et forsøk på å gi teksten et skjær av melankoli. Tenk her sitter hun, prestedatteren, gift inn i den øverste bergenske sosietet, på et gudsforlatt sted i det ville vesten, også i lånte værelser. Tillat meg å trekke på smilebåndet.

            Nei, jeg satt nok, som mange ganger før, hjemme i Minneapolis, på Nicolett Avenue. Huset var nybygget det året. Det luktet høvleri der inne. Da Janson fikk beskjed om at kirken i Hanska var blåst ned, satte han av gårde for å organisere oppbyggingen. Det var mars eller april, minnes jeg. I alle fall gikk barna på skolen. Det var ikke snakk om å reise. Akkurat det synes jeg du burde ha sett da du adresserte brevet ditt. Enten har du glemt at det var skoleår også den gangen, eller så har du minimale kunnskap om det amerikanske skolesystemet på 1880-tallet. Konklusjonen er i alle fall at du, i likhet med biografer flest, ikke har kontroll på alle detaljene. Du systematiserer på tidslinjer og i tankekart. Du snoker mellom linjene i brev[3], men du vil aldri få det akkurat slik det var. Du vil aldri kunne skrive meg tilbake til livet.

            Når alt dette er sagt kan jeg også si deg at jeg faktisk likte meg i Madelia, eller ikke akkurat i Madelia, men oppe i Browns County, nord for byen. Kirken vår, den vi fikk reist etter tornadoen, står der enda. Du har vel vært der borte og sett. Det er vakkert, ikke sant. En liten løvtredekket bakketopp i alt det prærieflate. Vi hadde en steinbenk der oppe, Kristofer og jeg, og der satt vi om kveldene mens solen ble søvnig og trakk dynen over seg. Av mine tolv år i Amerika tror jeg minnene fra Hanska er de beste. Minneapolis kunne jeg ikke tåle til slutt. Somrene ute på landet gjorde meg alltid godt. De stålsatte meg for vinterbyen.

Det er noe jeg vil at du skal slutte med, noe jeg har sett meg grundig lei på. Du trenger faktisk ikke synes synd på meg. Jeg er ferdig med disse tingene. Det er historien også – stort sett. Det er nesten komisk å se deg i din tid, og all den omsorgen du viser for fortidens mennesker. Medlidenheten din kan du holde for deg selv. Du vet at det du gjør egentlig kun er et uttrykk for din tids arroganse. Medlidenhet er en litt raffinert, nesten uangripelig, måte å stille seg over andre mennesker.

            Du har rett i at det var hardt å miste Sigmund. Det var, som du sier, spesielt hardt fordi jeg ikke var der. Jeg var blitt syk i Roma, og kom meg ikke hjem. Du har også rett i at verden rundt meg ikke var nådig. En mor som har reist fra barna sine, og så dør det ene. Men mener du at det er så annerledes i din verden. Tror du virkelig at din tid er så mye mer tolerant. Ville ikke din tids regjerende småborgerlige kvinner og deres stokk konservative, liksomradikale menn, skrike halsen av seg om en mor forlot sine barn for å reise et halvt års tid. Enda verre: noen av de samme personene vil ganske sikkert akket seg blå i ansiktet om en mann dro ut på en reise slik jeg gjorde. Dere har ikke kommet et skritt videre. Snarere tvert imot. I stedet for å frigjøre kvinnen har dere bundet fast mannen til den samme stolpen.

            Ja, jeg vet. Det er store bokstaver – men du fortjener dem. Hele din tid fortjener dem. La det være en kvittering for all den selvgodhet og fortreffelighetsrus som slutten av det tjuende og begynnelsen av det tjueførste århundret utstråler.

           

Sånn! Der fikk jeg det ut. Kan du slutte å skrive til meg nå. Jeg sier det hver gang, men jeg mener det. Jeg vil ikke svare flere ganger, og jeg vet hva som kommer. Du vil komme trekkende med Hamsun (eller Hansum som Amalie av uforståelige grunner kalte ham etter at han hadde slaktet boken min om Mira) og den svikefulle Madden og Kristofers spiritistiske elskerinne, og jeg orker det bare ikke – ikke en gang til. Jeg er død. Jeg vil ha fred.

 

Drude

 

 

 

[1] Brevene fra Drude Krogh Janson er språklig moderniserte for å lette leseprosessen for vår tids lesere.

[2] When I read the book, fra Inscriptions i Whitmans Leaves of Grass, 1871

[3] Drude henviser nok her til en litt uheldig tolkning som ble gjort ved lesingen av hennes andre brev. Dette ble ryddet opp i i forbindelse med det påfølgende brev fra forfatteren, men det er tydelig at hun ennå ikke har kommet helt over denne feilen (forf. anm.)

Kilder:

 

Draxten, Nina; Kristofer Janson in America; Norwegian-American Historical Association; 1976

 

Røssbø, Sigrun; Drude Krog Janson, Norwegian-American and Norwegian writer i Skårdal og Kongslien (ed.) Essays on Norwegian-American literature and history; NAHA-Norway, University of Oslo; 1986

 

Køltzow, Liv; Den unge Amalie Skram; Gyldendal Norsk Forlag AS, 1992

 

Larsen, Lars Frode; Den unge Hamsun; Chr. Schibsted Forlag AS, 1998

 

Bumbaugh, David E.; Unitarian universialism; Meadville Lombard Press; Chicago 2000

 

Skram, Amalie; Brev i utvalg (v/Eugenia Kielland); Aschehoug Forlag; Oslo 1955

 

Janson, Drude Krog; A saloonkeeper`s daughter (with an introduction by Orm Øverland); John Hopkins University Press; Baltimore 2002

---

Denne siden har følgende undersider.

• Refleksjonslogg oppgave 2