REFLEKSJONSLOGG
”CHICAGOANARKISTENE 121 ÅR ETTER”
Fortellerstemmen
Denne teksten er opprinnelig skrevet som en artikkel med tanke på publisering i avis. Artikkelformatet har gjort at jeg har måttet begrense meg i forhold til essayistiske avstikkere som jeg kunne tenkt meg, nedover sidegater som The Molly Maguires. Albert Parsons farverike biografi, anarkismebegrepet og Maradonas politiske engasjement.
Nettopp fordi sjangerkonvensjonen krever det, har jeg prøvd å tone ned min egen stemme og gi teksten et tilsynelatende objektivt slør. Selv små barn vil i våre dager kunne fortelle deg at denne objektiviteten er en illusjon.
Selv om det er puttet på et sjangerkonvensjonsknebel er det klart at også denne teksten har ulike stemmer. Den synlige fortellerstemmen virker forholdsvis nøytral, men allerede i ingressen gjøres det adjektivvalg som fargelegger fremstillingen noe. Det blir sagt at om dødsstraffene at de var ”tvilsomme”. Nå kan selvsagt dette tolkes mot en generell motstand mot dødsstraff, men det er likevel ganske klart at fortellerstemmen vil være tilbøyelig til å være positiv i forholdet til de dømte anarkistene.
Allerede før vi kommer så langt ligger det noe i kulturkonteksten som gjør at vi kan anta at fortellerstemmen vil være positiv til de hengte. At man markerer jubileer (det må i denne sammenheng innrømmes at det ikke er et spesielt rundt jubileum), slik denne teksten gjør, er ofte knyttet til noe positivt. Det er ikke vanlig å markere årsdager for noe vi ønsker å glemme. Når forfatteren drar fram denne historien må vi derfor anta at han har en eller annen positiv holdning til den. Ettersom dødsstraffen er ekstremt lite populær i vår kultur, er det grunn til å tro at teksten i utgangspunktet vil være sympatisk innstilt til de henrettede anarkistene. Slik sett er adjektivbruken i ingressen bare en bekreftelse av denne forforståelsen.
Vi kan med andre ord, tidlig i teksten, slå fast at dette er en tekst som vil være sympatisk innstilt til de hengte.
Fortelleren beholder synsvinkelen i et jerngrep gjennom hele teksten. Han delegerer heller ikke fortellerstemmen til noen andre, med unntak av der han lar en av de dømte si noen siste ord, og der en av kildene siteres. Det er en nesten allvitende forteller, som bare enkelte ganger koketterer med en mulig usikkerhet.
Kun to steder stiller fortelleren seg åpen for tvil. Det ene er i tilfellet Lingg, hvor det sies at indisiene mot ham var sterkere enn mot de andre. Legg merke til at det fortsatt vektlegges at det er snakk om indisier. Det andre stedet tvilen dukker opp har ikke noe med selve saken å gjøre, men er knyttet til verdien av martyriet – og kan også i verste fall leses som en latterliggjøring av de kristne. Fortellerstemmen har blitt litt mer kynisk.
Til fortellerens forsvar må det sies at stoffet han presenterer kan etterprøves, og i mange tilfeller er det ikke fortelleren som er kilden for en evt. bias. Det står for eksempel i benådningen fra 1893 at dommen var en skam. Videre kan ikke fortelleren anklages for hvilke situasjoner det er valgt å fokusere på. Her må i så fall forfatteren anklages.
Struktur
Teksten har en forholdsvis enkel oppbygging. Vi starter med slutten, og gjør deretter et raskt hopp tilbake på tidslinja til begynnelsen av historien. Skjønt begynnelse og begynnelse; det vi snakker om er begynnelsen på tidslinja som eksisterer i teksten. Handlingen som omtales har en start flere år tidligere, men det har blitt utelatt av plass-.og oversiktlighetshensyn.
Deretter følges handlingen kronologisk fra demonstrasjonene i begynnelsen av mai 1886 til henrettelsen i november 1887. Teksten kommer tilbake til utgangspunktet – henrettelsen. Helt tilslutt kommer noen tanker om ettermæle, før teksten avsluttes i vår tid. Hvor nødvendig akkurat den siste delen er, kan man selvsagt diskutere. Tanken med det var å knytte det hele nærmere leseren, vise leseren at stedene finnes og kan oppsøkes.
Selve konflikten i teksten bør ikke være så vanskelig å følge. Det finnes en klar protagonist i anarkistene og arbeiderklassen, og likedan en klar antagonist i ordensmakten og kapitaleierne – et klassisk revolusjonært sujet. På mange måter følger man en aristotelisk tragedieoppbygging hvor de ”gode” gjør en skjebnesvanger feil og dømmes for dette.
Det som derimot kan være til forvirring i teksten er persongalleriet. Det er mange navn og vi blir ikke veldig godt kjent med noen av dem. Navnene er i tillegg ganske ukjente for det store publikum, og oppgaven forutsatte at teksten skulle være for et allmennheten. Akkurat dette vil nok kunne være et ankepunkt mot teksten i en tenkt avisredaksjon. Mitt motargument vil være at redaksjonene fordummer befolkningen – en hersketeknisk liten perle, som ikke nødvendigvis er uten sannhet. Det jeg imidlertid kunne ha gjort for å imøtegå denne kritikken noe, ville være å utstyre teksten med tidslinje og små mini-biografier i egen spalte.
Sluttord
Det jeg spesielt kunne tenke meg tilbakemelding på er hvordan jeg kunne variere fortellerstemmen mer, og hvilke deler av teksten som er vanskelige/kjedelige – hva det er som gjør det vanskelig/kjedelig og hvordan kan jeg gjøre noe med det. Da jeg skulle skrive denne metateksten var jeg også opptatt av at jeg ville skrive litt om det Eco kaller ”modell leser” og ”modell forfatter”. Da jeg satte meg ned oppdaget jeg at jeg ble usikker på om jeg hadde forstått begrepene i det hele tatt. Fylt av angst kuttet jeg derfor den delen – noe som forklarer den litt springende stilen i loggen. Hvis noen kunne tenke seg å diskutere disse to begrepene med utgangspunkt i teksten min, så vil jeg være mer enn glad. Kanskje jeg vil skjønne noe.
