Oppgave 1

Chicagoanarkistene 121 år etter

 

Søndag 11. november var det 121 år siden fire fanger ble ført fra sine celler i Cooks County Jail i Chicago og ut i luftegården. Der var det satt opp en galge med fire renneløkker i. En liten halvtime senere var de alle kvalt til døde. I historiebøkene har disse fangene blitt kjent som Chicagoanarkistene. De høyst tvilsomme dødsdommene hadde anarkistene fått etter at noen hadde hevdet sine synspunkter med en dødbringende bombe på Haymarket Square i Chicago

En urolig tid

Forholdet mellom arbeidere og bedriftseiere hadde våren 1886 vært svært turbulent i store deler av USA. Chicago var et naturlig sentrum for hendelsene denne våren. Byen var navet i den kraftfulle amerikanske kapitalismen. Et knutepunkt mellom den fruktbare prærien i vest og de store markedene i øst. I Chicago følte den unge statens industrialister at de kunne ture fram som de ville. Hvis arbeiderne gikk lei av forholdene, kom det nye arbeidshender av toget hver eneste dag. Dette var i immigrasjonens absolutte gullalder.

 

Det hadde vært uroligheter tidligere, men våren 1886 ble byen rammet av en streikebølge. Fabrikkeierne svarte med å leie inn streikebrytere. Streikebryterne ble møtt med steinkasting og trusler fra de arbeiderne som stod utenfor gjerdet og så nykommerne ta over jobbene deres. For å beskytte streikebryterne ble politiet kalt inn, og enkelte bedriftseiere leide også inn agenter fra Pinkertons detektivbyrå. Det siste var en spesiell torn i øyet på arbeiderbevegelsen. Pinkertonagenter hadde vært sterkt delaktig i at The Molly Maguires, irskættede militante fagforeningsmedlemmer i Pennsylvania, var blitt stilt for retten og dømt for grov kriminalitet.

Verdens første 1. maitog

1. mai 1886 går mange ulike fagforeninger sammen. De som ikke allerede er i streik forlater arbeidsplassen sin, og alle drar de inn mot sentrum av Chicago. Her blir verdens første 1. maitog arrangert. Sett med vår tids øyne var kravene langt fra hårreisende: Åtte timers arbeidsdag var hovedparolen. Med i dette toget var også anarkistene. Opprinnelig hadde anarkistene ment at kravet om åtte timers arbeidsdag var for lite radikalt, men når de så hvilken oppslutning man kunne oppnå med dette kravet, bestemte de seg for å være med.

            Selve 1. maimarkeringen gikk rolig for seg. Politiet holdt seg i bakgrunnen, og de mange organiserte arbeidermilitsene hadde ingen grunn til å gripe inn. Men ett stod fast også den 2. mai: Arbeidsdagene var ikke et minutt kortere, og fortsatt stod det mange streikebrytere på plassene til de fast ansatte. Ingenting var vunnet med det fredelige demonstrasjonstoget.

Opptakten

Ute på McCormick Reaper Factory, litt sør i byen, stod det to dager senere en mann på toppen av en jernbanevogn. Det var August Spies, en av de som i november året etter blir hengt i Cook County Jail. Fra toppen av jernbanevognen har han talt til de streikende arbeiderne, som frustrerte og etter hvert økonomisk pressede, ser streikebrytere gå inn porten på fabrikken. Mens Spies står på jernbanevognen bryter det ut uroligheter. Akkurat hva som skjer i kaoset foran fabrikkporten er ikke godt å si. Mest sannsynlig kaster de streikende stein etter streikebryterne som er på vei inn i fabrikken. Plutselig løsner politiet skudd, og da roen igjen senker seg over stedet ligger seks streikende arbeidere døde med politikuler i kroppen.

            Spies, som er redaktør for den tyskspråklige Arbeiter Zeitung, slipper uskadd fra hendelsen, men opprørt over det som har skjedd kaller han inn til det skjebnesvangre møtet på Haymarket dagen etter. Ikke bare det, i sin avis skriver han også at hendelsene ved McCormick Reaper Factory aldri ville skjedd hvis de streikende hadde møtt bevæpnet og med dynamittgubber. Den amerikanske arbeiderhistorikeren Joseph Green mener at Spies med disse ordene skrev repet rundt sin egen nakke.

Albert Parsons

Den 4. mai 1886 regner det i Chicago, og møtet på Haymarket trekker ikke mer enn ca. 3000 arbeidere. Politiet er beredt. Ekstrastyrker er kalt inn. De venter i sidegatene og på den lokale politistasjonen noen kvartaler borte i Desplain Street.

            Albert Parsons, en av frontfigurene i den anarkistiske bevegelse i Chicago, talte på høytorvet. Parsons skulle senere forlate stedet før bomben sprang. Han hadde med seg barna, og anarkisten var redd for at disse skulle bli forkjølet. Derfor trakk han seg tilbake til en kafé noen hundre meter borte. Likevel ble Parsons dømt for å ha stått bak bombekastingen. Han hadde kanskje ikke personlig kastet dynamitten, men han hadde i følge retten stått bak sammensvergelsen.

Det er veldig få ting i Albert Parsons livshistorie som støtter opp om en slik teori. Riktignok var han gammel soldat fra sørstatshæren, men han hadde etter borgerkrigen kjempet for de fargedes rettigheter i sør. Han var endatil gift med en farget kvinne, og hadde måttet forlate Texas etter at han offentlig hadde gått i strupen på det fryktede Ku Klux Klan. Han hadde ikke tatt til orde for bruk av vold i denne konflikten. I Chicago hadde han fortsatt kampen for de svakere i samfunnet, og hadde endt opp som anarkist. Noen ideologisk sterk anarkist var han neppe. Han stilte seg, i likhet med flere av de andre dømte anarkistene, kritisk til Bakunins romantisering av direkte voldelige aksjoner. Sannheten er vel at Parsons og hans folk primært ble kalt anarkister av andre, og at de selv adopterte den merkelappen som var klistret på dem.

 

Fischer, Engel og Spies

Sammen med Parsons forlot også Adolph Fischer Haymarket. Fischer skulle i likhet med Parsons og Spies ende opp i fengselets fellesgalge. Det som brakte Fischer til galgen var i likhet med de andre svært mangelfulle bevis. Han var riktignok ansatt i Spies´ avis som trykker, og han var medlem av en arbeidermilitia. Han var altså på ingen måte noen pasifist, men klimaet i forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidere hadde gjennom mange år vært slik at hundrevis av arbeidere hadde valgt å bevæpne seg. De stolte rett og slett ikke på at de ville bli beskyttet av politiet dersom noe skulle hende. Det siste hadde de jo også håndfaste bevis på at var tilfelle.

Lederen for militsen hvor Adolph Fischer var medlem het George Engel. Med sine femti år var Engel den eldste av de fire som ble marsjert mot galgen denne novemberdagen for 121 år siden. Engel skal ikke ha vært til stede på selve møtet på Haymarket, men han skal ha vært på et møte kvelden før i en av byens ølhaller. Her skal det ha blitt diskutert hvorvidt man ikke burde bevæpne seg i forbindelse med torgmøtet neste dag. Engel skal ha vært en av de som talte for dette, og det var det som til slutt førte ham i galgen.  

August Spies som hadde skrevet den noe ubetenksomme oppfordringen om bevæpning i Arbeiter-Zeitung, var den eneste av de hengte som faktisk var på Haymarket da eksplosjonen fant sted. Han kan imidlertid heller ikke ha vært bombemannen, for han stod faktisk på den vogna som ble brukt som talerstol da det smalt. Det eneste stedet alle hadde oversikt over, og følgelig det eneste stedet alle kunne være enige om at bomben faktisk ikke kom fra.

Bomben kastes

Møtet ser ut til å gå fredelig for seg. Talerne får tale og politiet holder seg i sine tilbaketrukne posisjoner. Plutselig gir noen en kontraordre. Uniformert politi kommer ut av stasjonen og beveger seg nedover Desplain Street. De stiller seg for enden av Haymarket Square. De to som står på den provisoriske talestolen blir beordret til å avslutte møtet.

Uten særlig betenkningstid bestemmer de seg for å lystre. Det er ingen vits i å lage bråk nå. I det samme kommer dynamittbomben susende gjennom luften. Ingen ser hvorfra den kommer. Midt mellom politimennene lander den og eksploderer. Bomben river kroppsdeler av noen og tar forstanden fra andre. Forvirrede politimenn begynner å skyte i den retningen de tror bomben har kommet fra. Det viser seg i ettertid at de har helt forskjellige synspunkt på akkurat dette. I panikken som oppstår mener også noen at pistolsalvene blir besvart fra demonstrantene. En sivilist dør på stedet, tre andre skal dø senere av skadene politikulene påfører dem. Politikorpset mister i alt syv personer. Noen ble tatt av bomben, andre ble faktisk drept av kuler fra kollegenes tjenestevåpen. Det er ingenting som tyder på at noen av demonstrantene faktisk brukte håndvåpen mot politiet.

Arrestasjon

Arrestasjonene etter tragedien på Haymarket kommer raskt. August Spies og Adolph Fischer blir arrestert sammen med hele redaksjonen av Arbeiter Zeitung. Det var viktig for politiet å få denne avisen av gaten, da den fort kunne være den eneste som ville betvile politiets versjon av det som hadde hendt. Noen dager senere blir Engel arrestert. Andre menn som også skal komme til å få strenge straffer blir hentet i sine hjem. Den eneste som har luktet at han ligger tynt an, og som har kommet seg unna, er Albert Parsons. Han har rømt nordover til Wisconsin og blir holdt skjult av venner der.

            Da rettssaken skulle begynne i Chicago utpå sommeren kommer Parsons gående selvsikkert inn i rettssalen og tar plass på tiltalebenken. Både dommer, aktorat og medtiltalte blir tatt fullstendig på sengen. Parsons har sammen med sin advokat kommet fram til at en uteblivelse fra rettssaken ville være en innrømmelse av skyld. Parsons hadde ingen ønsker om å knyttes til bomben.

Louis Lingg

Det satt en mann på tiltalebenken hvor påtalemyndighetene hadde litt sterkere indisier. Et vitne kunne fortelle at han sammen med den 22-årige Louis Lingg hadde laget bomber natt til 4. mai. Aktoratets problem var at heller ikke Lingg var på Haymarket i det kritiske øyeblikket. Likevel ble det antatt at han var den som hadde produsert den dødelige bomben, og at han kunne dømmes for det. Vitnet på sin side slapp tiltale som takk for hjelpen.

            Det som er spesielt med Linggs sak, er at han dagen før henrettelsen stapper munnen full av dynamitt, tenner på og blåser hodet av den unge kroppen sin. Hvordan han hadde fått smuglet sprengstoffet inn i cellen er en gåte. Mange har pekt på at de dømte anarkistene hadde det ganske fritt i fengselet. De mottok besøk hele tiden. Den mannen mange har pekt på som dynamittleverandør er en anarkist ved navn Dyer Lum. Andre har, i god konspiratorisk ånd, hevdet at Lingg fikk hjelp av vokterne.

Kanskje kan man se Linggs handling som en innrømmelse av skyld, men man kan like gjerne se det som et ønske om å frata den staten han som anarkist hatet, gleden ved å henrette ham. I alle fall ble Louis Lingg, som alle de andre dømte etter Haymarket-affæren, benådet i 1893. Guvernøren kjente dommene ugyldig, og la faktisk til at de var en skam for det amerikanske rettssystemet. For Lingg, Parsons, Engel, Spies og Fischer var det for sent.

Henrettelsen

Et helt år satt de dømte på dødscelle. Så, i november 1887, var det slutt. Alle ankemuligheter var brukt opp, og den eneste som kunne redde dem nå var guvernøren. Flere av de dømte mente at hvis de ba guvernøren om nåde, så ville de samtidig innrømme skyld. Det var ikke aktuelt. Likevel var det noen som skrev, og den 10. november benåder guvernøren Samuel Fielden og Michael Schwab som egentlig skulle henge med de andre.

            På morgenen den 11. november henter Sheriff Matson, som for øvrig var av norsk avstamning, de tiltalte på cellene og marsjerer dem ut i luftegården. Oppe på skafottet får de hetter over hodet og løkker rundt halsen. Idet bøddelen åpner luken skal Engel ha ropt: ”Lenge leve anarkismen”. Deretter dinglet de fire kroppene. Ingen av dem knekker nakken. Alle blir sakte kvalt. Den siste som ble erklært død var Adolph Fischer. Syv og ett halvt minutt hang han før legen sa at det var slutt.

Ettermæle

Både Himmel og Helvete er fylt opp av glemte martyrer. Parsons og hans anarkister kan heller ikke, fra sine hinsidige utkikksposter, se mennesker som bærer små gullgalger i halsgropene til minne om lidelseshistorien på Haymarket, en farseaktig rettssak og en guvernør som toet sine hender.

            I sin samtid var riktignok chicagoanarkistene hett stoff. I Argentina ble det for eksempel stiftet en fotballklubb ved navn Martires des Chicago. Senere skulle akkurat denne klubben fostre den lettere eksentriske sosialist, castrovenn og ballmagiker, Diego Armando Maradona.

            Den norske forfatteren Knut Hamsun som bodde i Amerika på denne tiden, og som sympatiserte med chicagoanarkistene, skrev året etter henrettelsen, i sin bok om det amerikanske åndsliv at: Saaledes møder de fri Amerikanere Idéer, de hænger dem.

 

X X X

 

Kommer du til Chicago i dag kan du spasere noen kvartaler nordvest for det enorme Sears Tower. Da kommer du til en liten grå plass som heter Haymarket Square. Høyet er borte, og det samme er demonstranter og politimenn. I dag brukes stedet mest som parkeringsplass. Men på østsiden av torget står en kjerre, en forstenet kopi av den kjerra som taleren stod på da en person, ingen vil noen gang få vite hvem, kastet en bombe og forandret amerikansk arbeiderbevegelses historie for alltid.

 

 

Litteratur:

J. Green (2006), Death in the Haymarket, New York, Pantheon Books

S. Longstreet (1973), Chicago 1860-1919, New York, David McKay Company

K. Hamsun (1889), Fra det Moderne Amerikas Aandsliv, København, P.G. Philipsens Forlag

 

Denne siden har følgende undersider.

• Refleksjonslogg I