Fra en indianerleir I
I en av sine artikler fra Amerika forteller Hamsun om et besøk i en indianerleir. Jeg skal ikke sette meg til dommer over god eller dårlig journalistikk, men det er vel momenter i denne artikkelen som ikke er helt etterrettelige. Man kan stille seg spørsmålet om dikteren noensinne satte sin fot i en indianerleir.
Uansett, han fikk artikkelen på trykk. For en norsk avisleser på midten av 1880-tallet var det kanskje forbundet med en hemmelig fryd å kunne lese om noe så eksotisk som en indianerleir, og det skjønte vel Aftenpostens redaktør da han i 1885 lot trykke Fra en Indianerleir som føljetong over to nummer. Sannhetsgehalten fikk man se mellom fingrene med. For pokker – det var da skrevet med liv og innlevelse!
Besøket i indianerleieren skal ha skjedd i nærheten av Briggsville, en liten by en times kjøring øst for Elroy. Det finnes ingen indianerleir der i dag, men det er selvsagt ikke noe bevis på at det ikke var en leir der for nesten hundre og tredve år siden.
Shawneeindianere, som Hamsun påstår han har besøkt, kan det neppe ha vært. Shawneestammen holdt aldri til i Wisconsin. De hørte hjemme i mange av dagens stater, men ingen nærmere enn i Ohio-dalen. Det folket som holdt til i området ikke langt fra Briggsville ble kalt for Winnebagoer av de hvite settlerne. Et navn nybyggerne hadde plukket opp fra de stammene som bodde lenger øst. Det var ofte slik. Man kom til naboen først. Der fikk man høre navnet på den neste stammen. Ofte var dette et navn med negative konnotasjoner. Generasjoner med nabokrangler hadde gitt dem god tid til å tenke ut nedsettende navn om hverandre. Winnebago skal bety noe slikt som folket fra det stinkende vannet. Selv kalte de seg Ho Chunk eller Hotcagara. Folket med de kraftige stemmene.
Du finner spor etter Ho Chunk stammen i nærheten av Briggsville den dag i dag. De sitter ikke i tipier, røykende på sur tobakk og er apatiske naturbarn, som i Hamsuns tekst. De er stort sett vanlige amerikanske borgere. De har ikke en gang et eget reservat. Det siste Ho Chunk reservatet var så suksessfullt at det ble omgjort til et vanlig county. De hadde ikke lenger bruk for subsidiene til den store hvite far i Washington. Så sier i alle fall den offisielle historien.
At vi i det hele tatt ser stammen i dag, skyldes casinodriften. Den moderne reportasjen fra en indianerleir vil være knyttet til gambling og hasard. Slik er det i alle fall jeg ser det når vi svinger av veien noen kilometer syd for Wisconsin Dells. Skiltet med Ho Chunk Casino har jeg allerede sett i flere minutter. Et grelt pastellmonument som Fotografen ved hjelp av et gjennomsnittlig amerikansk øyemål anslår å stå rundt femti meter høyt i det flate landskapet.
Parkeringsplassen er et asfaltosean. Det må være plass til over tre tusen biler her. På baksiden av lokalet, som i seg selv er amerikansk gigantomani verdig, har man anlagt en flyplass. Ikke en flat gressplen for en Piper Cherokee, nei, her kan man lande smekkfulle boingmaskiner. Slik henter man gamblere fra store deler av Midtvesten.
Det er søndag formiddag. Skyttelbussene fra fornøyelsesbyen Wisconsin Dells kommer inn. Den ene etter den andre. Ikke overfylte. Det er fortsatt kirketid. Gamblere, med og uten gåstol, med og uten blått hår, kreker seg ut av bussen og inn i halvmørket. De yngre sover lenger og vil komme senere. Gårsdagens gevinster er sikkert feiret, gårsdagens tap er druknet og snart glemt.
Det eneste umiddelbart indianske ved bygget er symbolet over inngangspartiet. En ørn som svever over en innsjø. To kraftige ørnefjær henger ned på hver side av sjøen. Jeg vet ikke hvordan det er i Ho Chunk-stammen, men hos siouxene må man ha drept en fiende for å kunne pryde seg med ørnefjær. Jeg vil tro at dette stedet har tatt livet av både pensjonister og drømmer, og således bærer sine fjær reglementert.
Innenfor dørene er lokalet støy for øynene. Tomme blikk på jakt etter mønstre i de digitale symbolene. Jeg kjenner det igjen fra min barndoms finlandsferger. I øyhavet mellom Stockholm og Åbo hadde maskinene én arm og ble kalt ved sitt rette navn; banditter. Armen skulle dras i seige drag. Det måtte en minimumshøyde og en viss kraft til for å få maskinen i gang. Symbolene seilte rundt som et tombolahjul i noe som virket som minutter. Nå trykkes det på knapper. En liten berøring og skjermbildet forandrer seg i løpet av sekunder. Du kan sikkert trykke ti ganger for hvert drag i den gamle bandittens arm. Ikke en gang symbolene er de samme. På finlandsbåtene var det vannmeloner, bjeller, kirsebær og det mystiske BAR.
Midt i det teppelagte lokalet står en luksusbil på et podium. Jeg tror den heter Lexus. Ganske sikkert en premie. Tall løper over en lystavle. Er det jackpoten? Er det dagsomsetningen? Jeg kjenner ikke kodene; ikke på slotmaskinene, ikke ved tjueettbordet, ikke ved ruletten. Alt jeg kan om disse tingene har jeg fra gamle westernfilmer, Dostojevski og en Hamsun-novelle. Sant og si ikke mye å bygge en karriere som gambler på. Både Hamsun og Dostojevski var mer drevne. De hadde sine personlige erfaringer fra casinohallene. Hamsun satte sågar overstyr sin første kones formue ved den grønne filten i Oostende sommeren 1901. En på mange måter hjerteskjærende historie, som vi naturlig nok gjenforteller hviskende til hverandre mens vi beveger oss rundt i lokalet. Fotografen forsikrer, nærmest trøster meg med, at Hamsun senere gjorde opp for seg da han kom til middel. Bergljot ble berget, men Hamsuns navn og rykte var ytterligere oppskrapet.
Eventyrere, fint folk og adelige vagabonder ser vi lite til i Ho Chunkenes casino. Her dominerer arbeiderklassens uhøytidlige grilldresser og skyggeluer med navnene til ulike profesjonelle idrettslag. Her er halvdøde pensjonister med udefinerte drømmer. For mange ser klokken ut til å være for mye til så mangt, men ennå finnes det visst et glimt av lys i solnedgangen.
Finnes det i all denne grå middelmådighet en forkledd Pavo fra Sinvara, eller hans far Herren til Sinvara. Det finnes i alle fall et roulettbord, ja det finnes flere, men bare ett av dem er i bruk så tidlig en søndags formiddag. Det har ikke ringt ut fra kirken ennå. Ingen mister besinnelsen over gale valg av tall og farger.
Spillesyken er helt sikkert til stede. Den slører nok fornuften hos de fleste av de to-tre hundre menneskene som befinner seg i det enorme rommet. De kan minne om levende døde, zombier uten teatersminken. De fleste stirrer inn i sine blinkende maskiner. Hva stirrer de etter? Likheter? Serier? Systemer? En liten smak av lykke, av å ha oppnådd noe?
Jeg ønsker ikke å ende opp som bestemoren i Dostojevskis Spilleren, eller som Herren til Sinvara i Hamsuns Far og søn, narkomant jagende, som Hamsun sier: etter gevinstens sødme, tapenes tortur og spenningens støt gjennom blodet. Jeg holder meg selv og mine dollarsedler borte fra Roulettenburgs fristelser. Noen vil sikkert kalle meg kjedelig, jeg får leve med det. Jeg er her for å observere. Jeg er i en indianerleir.
Ikke en indianer å se. Spillerne er, med et par asiatiske unntak, kaukasiere. Den lavmælte croupieren ved roulettbordet som holder kirketidsåpent, er arier god som noen. Også sikkerhetsvakten, som står der dresskledd med jernmine og samband på det venstre øret, ville ha passert som lebensbornbarn. Var indianerne forflyttet til direksjonsrommene? Satt de der, telte sine penger og fremsa orakelmystiske visdomsord for denne verdens naturfolkromantikere og new age fjoller?
Jeg hadde lest at disse casinoene var en blandet erfaring for indianerstammene. Klasseskillet innad i stammen hadde økt betraktelig etter at indianerne fikk rett til å drive med gambling på sine landområder. De som hadde greid å holde på sine andeler ble rike. De andre forble i den sosiale dumpa reservatindianerne hadde vært i siden reservatenes etablering. Dessuten var casinodriften tradisjonelt mafiaens enemerke, og det er ingen grunn til å tro at ikke nissen har blitt med på lasset til indianerland.
Noen av indianerne var imot enhver lefling med det moderne, og mente at casinoene var uverdige for et urfolk. Slik sett egentlig bare en forlengelse av den firehundreår gamle konflikten som har ridd det indianske samfunnet. Noen tilpasser seg det kortklipte, bofaste hvitmannslivet, andre ser på det som et svik mot naturens ånder og indianerens plikt mot seg selv og sitt folk.
Om Hamsun noen gang besøkte en indianerleir her i nærheten av Briggsville, så han kanskje noe av denne konflikten. Hamsun var i alle fall inne på tanken om at indianernes epoke var over. ”Snart vil det sidste kobberbrune menneske stå på sin sidste plet av jord nede ved Stillehavskysten og se sin sol synke for sidste gang”.
Nå står det også i innledningen til denne artikkelen, som han sendte til Aftenposten, at indianerne ikke begår selvmord. De er i følge Hamsun ikke siviliserte nok til det. Det er kun kulturmennesker som skyter seg. Ikke indianeren. Er det derfor de finner andre veier; casinodrift og pow-pow turisme? Et gement spørsmål. Dessuten viser moderne statistikk at Hamsun er poengløs. Indianerne tar livet av seg som om de skulle være deprimerte finlendere. Er du født på et indianerreservat i USA er det fire ganger så stor sjanse for at du vil ta livet av deg, som hvis du er født utenfor.
I Fra en indianerleir får vi høre historien om indianerpiken White River Flower, og hennes møte med den hvite kulturen. Hennes ulykke tilskrives for en stor del indianernes problemer med alkohol. Det har seg nemlig slik at: ”en indianer må drikke ildvand, når det bydes; han hidses til overmål ved at kjende dets duft, og han kan lettere stå foran en bøssemunding, hvis stålhane er reist, end forsage ildvand, når det er iskjænkt”.
White River Flowers møte med den hvite kultur skjer gjennom en fransk kunstmaler og brennevinslanger. Resultatet blir en liten mestisgutt, men fødselen tar livet av White River Flower og sønnen vokser opp blant de hvite. Denne sønnen treffer Hamsun i indianerleiren. Mestisgutten har gått lei de hvites liv og vendt tilbake til indianerlivet, og han har giftet seg meg høvdingdatteren i leiren Hamsun besøker.
Bred Skulder kalles mestisen i Fra en indianerleir. Han framstår nærmest som en tidlig bror av Isak Sellanrå. Fåmælt og viljesterk. I artikkelen, som er skrevet i 1885, målbærer han også mye av Hamsuns kritikk av sivilisasjonens hvileløse liv. Akkurat slik Hamsun selv gjør når han et par år senere skriver Fra det moderne Amerikas aandsliv, eller for den del, også senere i forfatterskapet.
Det er egentlig forunderlig at så mye av Hamsuns eget tankegods blir uttrykt av et menneske med blandet rasemessig opprinnelse. Hamsun var helt i ett med sin tid når han i samme artikkel skriver at: ”Vi har erfaring for, at menneskers krydsning av primitivt, vildt, kobberbrunt med civiliseret, blægt, tæmmet er et misforhold”. Likevel – Bred Skulder blir framstilt som en stolt helt, bærer av kultur og ikke minst av Hamsuns samfunnskritikk. Fotografen vil mene at dette er et bevis på at Hamsun ikke nødvendigvis var en entydig og uforsonlig rasist.
Senere i artikkelen møter vi en apatisk skjønnhet som uten blygsel viser sin halvnakne kropp fram for reporteren. Hennes fjerne blikk og sanseløshet får Hamsun til å tenke på Darwin, og på hvor lenge hun har ligget her i teltet etter at hun klatret ned fra trærne. Hamsun gjør den oppsiktsvekkende observasjon at de indianske mennene ligger generasjoner foran kvinnene. Om Hamsun kanskje ikke var militant i sin rasisme, var han heller ikke noen feministisk fyrlykt.
Selv er jeg i ferd med å trekke meg tilbake fra indianerleirens, skråstrek, casinoets virkelighetsfjerne kokong. Fristelsen til å trekke en darwinistisk parabel, hvori opptatt casinogjester og normalmennesker, faller jeg ikke for i denne omgang. Vakten drar hånden over russerstubben og nikker til oss i det vi forlater lokalet. Han hvisker noe uhørbart inn i mikrofonen som er festet til jakkeslaget. Kanskje en melding til krigsmalte direktører i andre etasje: De reiser nå. Hiv dere på mustangen. Dere vil nå dem igjen før Monument Valley.
Før eller senere, sier jeg til Fotografen, må jeg besøke et skikkelig reservat. Dette holder ikke. Det får ikke hjelpe om Hamsun har vært der eller ikke. Vi kan ikke komme tilbake fra Amerika uten å ha sett indianere der de bor. Det vil være som å reise fra Norge uten å ha sett annet enn samer som jobber i landbruksdepartementet og bor på Oppsal. Jeg krever å få benytte min rett til å bli kastet blår i øynene på. Mine indianere skal ri uten sal, ikke være usynlige dresser i et styrerom.
Jeg ser at Fotografen har begynt å lure på om sakprosa virkelig er noe for meg. Han vil heller studere hvorvidt de bildene han, mot utallige plakaters oppfordringer, har sneket seg til å ta inne i gamblerkatedralen, holder mål.
