Digital, Digital. Verdensvev og Kabal

Innledning

Jeg kjøpte min første PC høsten 1988. Dette var før Windows og de brukervennlige menyene dukket opp og gjorde livet lettere for oss alle. Jeg måtte kommandere maskinen med underlige koder som, så vidt jeg husker, sluttet på dir og exe og andre hemmelighetsfulle bokstavkombinasjoner. Jeg har for lengst fortrengt disse og andre mystiske prefikser. Dataspråket kjedet meg grenseløst. Hvis jeg skulle lese noe jeg likevel ikke forstod foretrakk jeg Finnegans Wake. Da begynte i det minste ingen av datidens sterkt reumatiske bokstaver å blinke error.

Men ett husket jeg veldig godt: Jeg satt høstprogrammet for Blindern filmklubb på denne min første PC, i et dataprogram som het Desktop Publishing. Det tok meg en dag å lære programmet tilstrekkelig, så kom lederen i filmklubben med en floppydisk hvor alle filmomtaler, spillesteder og tidspunkt var samlet. Bildene måtte vi fortsatt behandle på gamlemåten. Likevel, på noen kveldstimer gjorde jeg en jobb for filmklubben som vi tidligere hadde måttet betale flere tusen kroner for på et trykkeri. Det verste var at det ble helt fint; og en gang tidlig høsten 1988 skjønte jeg at den forhatte maskinen med alle sine uleselige manualer ville revolusjonere verden. 1988 er for meg året da jeg personlig foretok steget ut fra den gamle industrielle verden og over i den digitale. Hvilket kvantesprang det egentlig dreide seg om hadde jeg selvsagt ikke den fjerneste anelse om.

Produksjon, distribusjon og markedsføring

Umberto Eco sier at han ikke gir mye for forfattere som skriver for skrivebordsskuffen. En skikkelig forfatter skriver for et publikum. Hvis han har rett i det er den digitale tidsalderen et tilsynelatende bonanza for alle forfatterspirer. Datateknologien har gjort produksjonen av bøker til en økonomisk overkommelig affære. Du kan, uten å inneha noen stor teknisk begavelse, skrive og sette boken hjemme på computeren, og sende produktet til et rimelig trykkeri i Polen eller Latvia. Dagen etter kan du sette deg i en leid varebil, kjøre til Gdansk eller Riga og plukke opp to eller tre tusen eksemplarer av åndsverket ditt. Kanskje må du en tur innom på rødt i tollen, men det dreier seg om formalia. Produksjonen er ferdig, du sitter med boken og er noen tusen kroner fattigere.

Neste skritt på vegen er å få boken distribuert. Du kan selvsagt betale i dyre dommer for å få en eller annen distribusjonssentral til å ta seg av den biten, men det er kostbart og når vi har digitale hjelpemidler til rådighet skal vi kanskje benytte oss av dem. Chris Anderson forklarer i The Long Tail hvordan man mot en avgift kan la sitt verk registrere i en (eller flere) database(r) som er knyttet opp mot de store nettbokhandlerne, og la deres populære nettsteder stå for salget. Andersons referanseramme er det amerikanske markedet, men også i Norge kan man betale for å stå i en bokdatabase som er knyttet opp mot store nettbokhandlere som Haugen i Volda eller Bokkilden. Lagerholdet kan man stå for selv i et forlatt pikeværelse eller et tørt loft. Når det kommer inn en bestilling får man elektronisk beskjed og ekspederer bokpakken ved hjelp av postverket.

Selv om den digitale revolusjonen har gjort det lettere å både produsere og distribuere er ikke det nok. Boken må selges, og til det trenges det markedsføring. En bok i et bokregister vil bare selge til de få som vet hva de leter etter. Skal man selge bøker til alle de som ikke vet at det faktisk er din bok de ønsker å lese, så må man gjøre dem oppmerksom på bokens eksistens. Kan den digitale verden hjelpe til med dette?

Mulighetene burde i alle fall være der. Ettersom vi i denne teksten snakker primært om faglitterære tekster, må vi gå ut fra at teksten din kretser rundt ett eller flere forholdsvis spesifikke tema. Er man en ivrig internettbruker vil man kunne benytte seg av ulike forum for å skrive om bokens tema, og også gjøre kjent at det finnes en bok som omhandler kiowaindianere, norske glassverk, punken i Årdal kommune eller hvilket tema det enn er du måtte ha fordypet deg i. En god, saksorientert, blogg vil også kunne være med på å markedsføre bøker. Anderson forteller i The Long Tail en solskinnshistorie om en matblogger som fikk mange treff på sin blogg, deriblant et forlagsmenneske. I hennes tilfelle resulterte bloggen i et bokprosjekt.

Enkelte aviser og tidsskrifter operer med twingly. Jeg skal innrømme at jeg aldri har prøvd det selv, og kanskje ikke forstått det helt ut, men i korte trekk går det ut på at man legger lenker til sin egen blogg på artikler som omhandler samme tema. M.a.o. om det skulle dukke opp en artikkel om anarkismen i Morgenbladet, kan jeg legge til en lenke til min artikkel om Chicagoanarkistene som ligger på min wordpressblogg. Hvis jeg da, tenkt sett, hadde gitt ut en bok som på en eller annen måte berørte disse anarkistene, ville det sikkert vært veldig lurt å få dette ganske tydelig fram på bloggen. Fra Morgenbladets artikkel vil det komme nysgjerrige nettreisende, og de er i utgangspunktet interessert. Dette er en målrettet, digital, gratis markedsføring. Aberet er selvsagt antallet potensielle kjøpere som nås. De vi når er kanskje interesserte, men hvor mange er de? Jo ivrigere man er, jo flere lenker får man lagt ut til egen blogg, jo flere potensielle lesere når man.

Det digitale og MartinK

Til nå har jeg sett på hvilke muligheter som ligger for en forfatter som i utgangspunktet er villig til å gi ut boken sin på eget forlag. Jeg har ikke berørt den gruppen av faglitterære forfattere som sier seg fornøyd med å publisere det de skriver på Internett. Jeg har heller ikke sett på hvordan den digitale virkeligheten spiller inn på en faglitterær forfatter som aspirer mot en utgivelse på et etablert forlag. Den første av disse gruppene lar jeg hvile, primært fordi jeg selv føler at mine personlige ambisjoner ikke går i den retning. Det kan selvsagt virke litt bakstreversk, men vi må ikke helt overse det økonomiske aspektet. De som, slik jeg ønsker, skriver reiseskildringer på nettet i dag, er stort sett mennesker som legger ut skriftstykkene sine vederlagsfritt. Jeg ønsker å stile mot en viss form for profesjonalitet, i alle fall semi-profesjonalitet. Det er skapt en presedens i retning av at alt som finnes på nettet skal være fritt tilgjengelig, og jeg tror det vil drøye langt inn i min pensjonisttilværelse før det blir en aksept for å betale for noe man leser online. Her kan jeg selvsagt ta feil, og i tilfelle er jeg mer enn villig til å revurdere mine standpunkter.

Den andre gruppen vil jeg se litt nærmere på, fordi jeg tilhører den selv. Jeg ønsker ikke å legge skjul på at mitt mål er å skrive en bok for utgivelse mellom to permer på et etablert forlag. En annen innfallsvinkel vil i mitt tilfelle være dilettanteri og falsk beskjedenhet, eller kanskje en underliggende redsel for nederlagsfølelsen hvis det ikke skulle lykkes. Pr. i dag vil heller ikke en utgivelse på eget forlag være en tilfredsstillende løsning for meg, selv om jeg, jfr. forrige avsnitt, erkjenner at det er en overkommelig oppgave. For meg vil en utgivelse på eget forlag mangle det kvalitetsstempelet jeg ønsker. Jeg vil imidlertid ikke være fundamentalist. Det finnes gode tekster som er utgitt på eget forlag. Og kanskje kommer dagen da jeg vil anse meg klokere enn alle refusjonsbrev og gå til det skritt å publisere på mitt lille kjøkkenbordforlag.

Som det kommer fram i Bok-Norge av Trond Andreassen utkommer det stadig flere vanlige papirbøker i Norge. Det har ikke blitt slik at Internett, e-boka eller andre medier har tatt over for den tradisjonelle papirboken. Det økte antall titler kan skyldes en enklere produksjonslinje som følge av den digitale revolusjonen, men kan også sin bakgrunn i økt kjøpekraft hos det bokkjøpende publikum, flere studerende o.a.. Selv om antall titler øker vil det være feil å ikke si at Internett har blitt en konkurrent til den faglitterære boken. Muligheten til å samle seg kunnskaper ved hjelp av gode internettsøk er uslåelig når det gjelder å fiske fram fakta (noe som også er til stor hjelp for faglitterære forfattere – glem ikke det!). Boken må derfor kunne tilby noe annet. Sakprosaboken i papir må kunne tilby en opplevelse nettsider ikke kan gi. De fleste forfattere og forlagsfolk med en viss realitetssans skjønner at boken ikke kan konkurrere med flasheffekter og klikkbare animasjoner når det kommer til umiddelbar appell. Samtidig vet vi at skjermlesing er tungt. Det er vanskelig å lese elektroniske bokstaver over tid, og selv om PCene har blitt både lettere og mindre er den fortsatt forholdsvis uhensiktsmessig i lenestolen, på do eller i senga. Videre viser det seg at vi leser på en annen måte når vi leser på skjerm. Vi leser jagende. Vi er hele tiden på jakt etter noe nytt å klikke på. Vi blir forstyrret av at vi kan/må scrolle. Vi skal videre.(Disse observasjonene er hentet fra Anne Mangen som behandler fenomenet i sin doktorgradsavhandling: ”New narrative pleasures? A cognitive-phenomenological study of the experience of reading digital narrative fictions” (NTNU 2006)) Dette gjør at de fleste får med seg mindre faglig dybde når de leser på skjerm enn når de leser i bok. Bokens raison d´etre må altså finnes i anvendbarhet og grundighet.

Hvis man tar på seg de kulturpessimistiske brillene vil man kunne se en faneflukt fra boken til en mer overfladisk web-lesing. Verden har blitt så oppjaget, alt skal gå så fort at man har ikke tid til mer enn overskrifter. Det er ikke tid eller rom for bokens grundighet, og boken, slik vi kjenner den, vil dø ut om noen generasjoner.

Det er mulig det finnes en snev av sannhet i disse betraktningene, men man kan kanskje også snu på det og si at: Ja, det er mulig at det leses mer overfladisk i dag når man leser på skjerm, men man kommer innom mange flere temaer også. Når man eksponeres for ulike temaet vil man sannsynligvis finne noe man synes er genuint interessant. Det ønsker man å fordype seg i, og til det trengs boken. Kanskje forholder det seg slik at det eksisterer en synergi mellom det digitale nettet og den fysiske boken. Jeg ønsker i alle fall å se verden slik til det motsatte er bevist. I så fall skulle den digitale verden for en stor del være en god hjelper for meg som faglitterær forfatter, selv om jeg ikke har planer om å skrive direkte om den eller direkte i den.

Et akkurat passe stort forlag

Mitt bokprosjekt er i utgangspunktet en reiseskildring fra den nordlige delen av Midtvesten med sporadiske essaysistiske dykk ned i historie, litteratur, folkelig trivialitet, selvanalyse og populærkultur. Slik jeg leser forlagenes kataloger kan jeg ikke finne noe forlag som ser ut til å ha spesialisert seg på akkurat denne sjangeren. Kanskje er Aschehoug det nærmeste med sin spor-serie, men jeg må vel bekjenne at både kvaliteten på seriens bøker og forfatternes grad av berømmelse, setter meg noe utenfor dette selskapet. Ikke slik å forstå at jeg ikke har tro på eget produkt, men sporseriens ser ut til primært å romme klassiske reiseskildringer hvor både forfatter og bok allerede har et anerkjent navn. Dessuten ser sporserien (med unntak av en utgivelse av Paal Brekke) ut til å være forbeholdt velrenommerte utenlandske skribenter.

Det er flere forlag som de senere år har beskjeftiget seg med reiselitteraturen. Jeg velger å konsentrere meg om Spartacus Forlag. De har i sin forfatterserie utgivelser om en rekke byer i verden. Eksempelvis har Frode Grytten har skrevet om Dublin, Tor Åge Bringsværd om London, John Erik Riley har skrevet en god og veldig personlig bok om San Fransisco. Mitt prosjekt vil ikke kunne gli inn i denne serien fordi jeg verken er en etablert forfatter eller har skrevet om noen spesiell by. Serien viser i alle fall at forlaget har plass til norske skrivere som ser utenfor landets grenser. I tillegg har forlaget gitt ut en, etter min mening, norsk reiselitterær klassiker med Vegard Bye og Dag Hoels Dette er Cuba – alt annet er løgn.

Spartacus Forlag er et etablert, men forholdsvis ungt forlag (20 år denne høsten). Det har en liten stab – ni personer alt i alt, og utgir i følge sine nettsider ca. 50 titler hvert år. Både antallet ansatte og utgivelsesvolum er passelig for meg. Her vil jeg kanskje ikke bli borte i avdelinger som ikke snakker sammen og rekken av høyprofilerte kjendisutgivelser.

Spartacus er primært et sakprosaforlag som satser på å utvikle ny norsk litteratur særlig innenfor sjangere som dokumentar, historie, biografi og essays. Forlaget nevner ikke eksplisitt reiseskildringen som et satsingsområde, men reiselitteraturen (herunder mitt manus) er etter mine begreper egentlig en salig blanding av de nevnte sjangrene. Følgelig skulle Spartacus Forlag kunne være et realistisk alternativ for meg.

Om man studerer personene bak navnene til Spartacus´ forfattere vil man finne at veldig mange av dem er forholdsvis unge fremadstormende akademikere fra universitetene – spesielt fra Oslo og Bergen. Forlaget kan nok i mange henseende bli titulert som akademisk. Jeg øyner likevel et håp for mitt prosjekt, fordi forlaget ser ut til å ha øynene oppe for litt halvsære temaer som kan fenge et nisjepublikum, slik som Skarsteins historie om nordmennene i indianerkrigene i Minnesota eller Tor Gotaas bok På loffen om norske landstrykere. Flotte bøker begge to.