Teksten ”Oppdrag 8” er en fortelling med motiv fra skolen, men med et forhåpentligvis mer generelt tema. Tekstens motivmessige sentrum er en veiledningssituasjon ved en skole. Lærerne skal jobbe med kollegabasert veiledning. Dette er bestemt av skolens ledelse, og enkelte lærere har vært på kurs for å lede denne veiledningen. Som ved innføringen av mye annet nytt, både i skolen og andre steder, eksisterer det en viss skepsis. I tillegg til denne skepsisen drar menneskene i situasjonen med seg sin historie og forforståelsen av hverandre. Dette er et aspekt ved veiledning som ofte glemmes, spesielt den typen veiledning som er problemorientert. Oppdrag 8, som er en reell øvelse innenfor veiledning, innebærer at den som skal veiledes må gi ganske mye av seg selv, og må utlevere ganske mye som ligger forholdsvis langt inne, viss veiledningen skal bli vellykket. Min forståelse av dette verktøyet tilsier at man må gå en god del oppklarende runder før man hiver seg ut i det. Det synes jeg ikke man er spesielt flink til. Makt er også interessant i veiledning. Hvilke maktforhold eksisterer – formelle og uformelle? Bør man kanskje løfte makten frem i lyset, synliggjøre den og på den måten ufarliggjøre den (jfr. Foucault). Denne teksten handler litt om alt dette.
Oppgaveteksten inviterte oss til å skrive en tekst som aktualiserer et emne fra vårt fagfelt. Tekstens skulle følge en klassisk, aristotelisk dramaturgi. Med en aristotelisk dramaturgi forstår jeg de reglene for skuespillkunsten som Aristoteles framsetter i sin bok (forelesninger), Poetikken.
Aristoteles snakker spesielt om tragedien, men nevner også komedien og eposet. Fortellingen min kan ikke sies å passe direkte inn i noen av de sjangrene slik de er skissert av Aristoteles. Nå bør kanskje ikke det overraske etter 2300 år. Aristoteles hevder at enhver tragedie inneholder seks deler: fabel, karakterer, språk, tanke, scenebilde og sangkomposisjon. Min tekst inneholder forhåpentligvis fire, kanskje fem av disse delene. Kun sangkomposisjonen er fraværende. Jeg har riktignok latt det være med et kor i en birolle. En hilsen til antikkens teater.
Med fabel mener Aristoteles fortellingen. En fullstendig fortelling skal ha en begynnelse en midte og en slutt. Jeg mener selv at jeg har en forholdsvis klar inndeling her. Innledningen min etablerer situasjonen og gir en kort presentasjon av personene. Konflikten kommer ikke klart til syne før vi har beveget oss over i midtdelen. Det finnes et motsetningsforhold mellom to av aktørene (i alle fall sett fra den enes synspunkt), og løsningen av dette er på mange måter tekstens hovedproblem. Vendepunktet (eller peripeteia) kommer når Konradsen-figuren viser seg å ikke inneha de kvalitetene han mistenkes for. Avslutningen er, i likhet med innledningen, kort. Vi møter hovedpersonen som reflekterer over det han har opplevd.
Aristoteles snakker mye om gjenkjennelse, og viktigheten av denne. Kunst er etter hans syn etterligning av virkeligheten.(s. 23) Hvis man ikke kjenner seg igjen vil kunsten være mislykket. Slik jeg forstår det betyr ikke dette et krav om fullstendig realisme. Selv om min tekst i hovedsak er realistisk, finnes det elementer, som for eksempel koret i gardinene, som ikke kan sies å være strengt realistiske. Koret kan kanskje sammenlignes med samvittigheten, og derfor er det likevel en etterligning av virkeligheten.
Karakterene er en annen viktig del av dramaturgien, skal vi tro Aristoteles. Mine karakterer er ulike, og vanskelige å få fatt på. I tillegg er de fleste sett gjennom øynene til en av de andre, eller gjennom øynene til fortelleren. Fortelleren på sin side sitter slik hovedpersonen sitter – noe som er et tegn på at de ser mye av det samme, men fortelleren kan i tillegg se hovedpersonen. Dette gjøres jo også til et poeng mot slutten, hvor hovedpersonen vurderer å skifte stol. Hos Aristoteles står det at: I karakterene så vel som i sammenkjedningene av begivenhetene bør man alltid søke det nødvendige eller det sannsynlige slik at det blir nødvendig eller sannsynlig at en person som er slik og slik, gjør de og de ting, og slik at den ene begivenhet nødvendigvis eller sannsynligvis avføder den neste. (s.47) Min tekst ser ut til å bryte med dette prinsippet. Teksten bygger opp bilde av Konradsen som en vanskelig medarbeider og kollega. Det er primært hovedpersonen som gjør dette, men fortelleren gjør ingenting for å hindre ham i det. Sannsynligheten og nødvendigheten for at han derfor skal framstå direkte usympatisk er derfor stor. På den annen side kan man innvende at nettopp derfor må han fremstå annerledes – hvis ikke hadde teksten gått på tomgang.
I Eva Maagerøs bok ”Språket som mening” i kapittelet om sjangerstruktur, dukker det opp en slags formel på en fortelling (S) +(O) + K + E + L + (A). (s. 80) Leddene i parentes er ikke nødvendige i en fortelling, mens de uten parentes er nødvendige. Det kunne vært morsomt og sett på fortellingen i forhold til denne formelen, eller det generiske strukturpotensiale, som det kalles i boken. S står for sammendrag, en parafrase før teksten kommer ordentlig i gang. Noe slikt finnes ikke her. Ingen forteller går i gang med å si at vi nå skal få oppleve hvordan det gikk da fem lærere på skole X skulle bedrive kollegabasert veiledning. O står for orientering. Her opplyses leseren om tid og sted for handlingen. Vi gis opplysninger om dette i en av de første linjene hvor det heter: Det var den tirsdagen rektor hadde delt teamene inn i små grupper og pålagt dem å snakke sammen om noe av betydning. Vi skjønner av sammenhengen at det er et møte satt etter skoletid.
K er komplikasjonen, og må være med i alle fortellinger. I denne fortellingen kan vi si at det finnes en hovedkomplikasjon som går på møtelederens tafatthet i forhold til å ta tak i problemene, noe som finner sin begrunnelse i hans redsel for en av deltagerne. E står for evaluering. Det er her fortellerens holdninger kommer fram. I min historie har jeg gjort det litt vanskelig for meg selv ved å operere med en eksplisitt forteller, som altså er tilstede i teksten. Hans holdninger er i mange sammenhenger parallelle med hovedpersonens, og som tidligere nevnt ser han mye av det samme som hovedpersonen. I tillegg ser han hovedpersonen, som han ikke unnlater å omtale i lite flatterende vendinger. Han henvender seg endog noen ganger direkte til hovedperson når han gjør dette: Å, Jeja, Jeja, din sleipe slangetunge. Skal se du ender opp som rektor en dag. Andre ganger kommenterer han bare til leseren: Jeja ville så gjerne være en autoritet. I tillegg til denne eksplisitte fortellerstemmen, må vi anta at det finnes en implisitt fortellerstemme – kanskje en stemme som ligger forfatteren nærmere. Hvem er det for eksempel som gir signalet om at den eksplisitte fortelleren ikke helt er å stole på? Den eksplisitte fortelleren småsover jo, har stiv nakke og henger tilårskommen som en syvende far på veggen.
L er løsning. Vi får vite hvordan det gikk til slutt. I denne historien ender konflikten med at den antatte antagonisten viser seg fra en annen side. Rent dramatisk kan man kanskje klage på at vi som lesere ikke får noe hint om at dette kan skje – et frampek eller lignende. Det burde det kanskje vært her. På den annen side ser vi konflikten bare fra en side. Det er forventningene om konflikt som utgjør konflikten. A i formelen står for avslutning. Fortellingen er egentlig over, men det gis en refleksjon over det som hendte. I denne teksten er det et ganske klart punkt, og også et viktig punkt. Hovedpersonen går i seg selv og ser muligens at også hans holdninger kan/bør gjøres noe med.
Som refleksjonsskjellett var egentlig denne formelen på sjangerstruktur, som Maagerø har hentet fra Ruqaiya Hasan, ganske matnyttig..
Kanskje som en unnskyldning, kanskje som en halvgardering mot kritikk, må jeg si at jeg har lekt meg veldig i denne teksten. Kanskje i overkant. Inspirert av det aristoteliske i oppgaveteksten har det sneket seg inn litt forskjellig. Det greskinspirerte ordet tefloniker vil du neppe finne i noen ordbok. Det er et ord jeg har laget, og som i min verden er et menneske som lite setter seg fast hos. Teflonikeren rister av seg kritikk og står like blankpolert. Videre har jeg skrevet inn den greske, kvinnelige dikteren Sapfo – som ifølge leksikon ble regnet som lesbisk. Det hele har ingen annen funksjon enn å gjøre Josefsens personlige tragedie litt mer ”juicy”.
Skarpe lesere vil sikkert legge merke til at det bare er de kvinnelige lærerne som har utnavn, gjerne litt nedlatende slike. Mennene har sine etternavn. Skylden for dette vil jeg i helhet legge på Jeja og fortelleren.
Jeja navnet er også litt spesielt – likheten med første person entall er selvsagt tilsiktet, men skriveren vil ikke vedkjenne seg alt for mange likheter. Den eksplisitte forteller er kanskje det freudianerne vil kalle for over-Jeja.
