Oppdrag 8

Fortelleren henger på den østre veggen. Han har en forkalket nakke, og han småsover da Jeja kommer inn og setter seg. Jeja setter seg alltid ved bordenden. Om ikke Jeja skulle finne på å snu seg, vil ikke fortelleren se annet enn bakhodet av ham så lenge møtet varer.

 (Knuten knyttes)

 Det var den tirsdagen rektor hadde delt teamene inn i små grupper og pålagt dem å snakke sammen om noe av betydning. Konradsen kom med sin store, tunge korpus, astmatisk pesende opp trappene. Bassrøsten skrudd på elegi. Madame Pompadour voktet hver stavelse som ble luftet. Var de ment på henne? Ansiktet i strenge, steinharde folder, som etter en forfeilet time fransk. Det hadde vært noen av dem de senere årene. Josefsen lot seg representere av sin egen kropp. Resten av ham var igjen nede på sløydsalen hvor han pusset med fineste sandpapir på noe som skulle bli en barbitos. En gave til sin Sapfo. Lille frøken Frøken satt målbundet og prøvde å forsvinne inn i stolen, mens hun lurte på hva som egentlig hadde truffet henne. Fem måneder etter avskjedsfesten på lærerskolen holdt sjelen hennes på å forblø. Jeja skulle lede det hele. En tefloniker med selektive ører.

 Penn og papir. Lyden av surklende radiatorer. Lukten av lammelse og fjern kjemisal. Stille. Konradsen med hendene i kors over en svullen buk. Frøken Frøken skrivende, med den venstre hånden beskyttende over det hun tegnet ned. Pompadour stenograferende, med blikket festet på de andre. Josefsen med pennespissen hvilende mot et blankt ark. De to lemenskinnene han har fått utdelt til øyenbryn nærmet seg hverandre. Jeja drodler. Rektangler, prismer, terninger. Han skal ikke skrive noe. Han slipper. Gruppelederen har ansvaret for prosessen. Han skal ikke komme med forslag selv. Det står i instruksen. Han har lært det på kurs. Han biter i den umælende enden av pennen, og ser på klokken. Fem minutter har gått.

- Da er det altså slik at alle skal presentere sitt problem.

Jeja vet at han må begynne med Konradsen. Også det står i instruksen. Du skal følge solen. Solen står opp med Konradsen. Jeja vet det er en løgn. Konradsen har solen i ryggen. Fanden ta hele Konradsen. Han kunne tatt ut førtidspensjon i fjor. Frøken skal han takle. Hun er en spurv. Kanskje kan han til og med gjøre noe for henne. Muntre henne opp. Pompadour vet han hvordan han skal ta. Noen hyggelige ord på rett sted vil holde henne innenfor. Josefsen, stakkars mann, han tror vel enda at kona vil komme tilbake. Også med en annen kvinne. Ja, ja. Elevene har vel ikke fått snusen i det enda. Konradsen sitter der han alltid sitter. Det gjør Jeja også. Han vet han kunne unngått å begynne med Konradsen hvis han hadde satt seg et annet sted, vestenfor Frøken for eksempel. Men Jeja hadde fulgt vanen. Det var ingen vei utenom. Han måtte la forskrift være forskrift, og følge sin natur.

 

(Knuten strammes)

- Josefsen, vår mann i stikksag og finér, kan du fortelle meg hva du tenker å bringe til torgs? Du husker opplegget. Oppdrag 8. Alle må ha en problemstilling de vil veiledes på. Noe spesielt i dine tanker?

Josefsen ser på Jeja og fortviler. Kanskje husker han at man skal gå runden med solen. Kanskje vet han at Jeja jukser, at han ikke tør utfordre Konradsen først, og at han, Josefsen, er et enkelt bytte i Jejas øyne. Det Josefsen trenger veiledning på, ligger langt unna høvelspon og ungdomsskoleelever. Alle vet det, men ingen sier det. Ingen strekker ut hånden og sier at: Josefsen kan vel slippe denne gangen, Jeja, du vet nå… Bare koret, som henger i gardinene og nesten har unngått fortellerens oppmerksomhet, gjør slik et kor skal. De synger om moralen. De synger om hvor ussel Jeja er som ikke lar Josefsen slippe. Og selv om Jeja kan høre dem, er bakhodet hans like uberørt. Selv om han egentlig kjenner sorgens vesen, holder han blikket på Josefsen og venter på et svar. 

Lydene som kom fra Josefsens munn var vanskelige å tyde. Det kunne dreie seg som noen mja og like mange mnjei. Ansiktet hans var blitt ti år eldre de siste to månedene, og med de bustete øyenbrynene lignet han mer og mer på generalsekretær Bresjnev. Heldigvis hadde Bresjnev vært død i så mange år nå, at selv de vittigste og mest våkne av elevene manglet kunnskaper om hvem det dreide seg om, og hvilket potensiale for et utnavn som lå i denne likheten.

- Kanskje kunne vi snakke om … kanskje … karaktersetting … jeg mener … vurdering i praktisk estetiske fag.

- Vurdering! Hvorfor ikke? Alltid aktuelt.

Jeja visste at han egentlig trengte en mer presis og personlig problemstilling, men selv han skjønte at det han drev med nå var seigpining. Det var hans egen feighet og redsel for hva Konradsen kunne finne på for å torpedere hele seansen som hadde tvunget ham til å kaste Josefsen i ormegården. Nå fikk han trå støttende til.

 - Kunne vi sagt noe sånt som at: Hvordan vurderer jeg oppgaver i kunst- og håndverk slik at eleven forstår, og har et læringsutbytte av det?

 Å, Jeja, Jeja, din sleipe slangetunge. Skal se du ender opp som rektor en dag. Josefsen nikket med hele det tunge hanreihodet. Faren over. Nå var det bare for Josefsen å henvende seg til Olympen og be om at hans problemstilling ikke ble den foretrukne når de etterpå skulle foreta et valg.

 Så var det Pompadour. Hun så rett på Jeja. Møtte blikket hans. Det var ikke hun som ville vike. Øynene hennes stakk. Jeja følte et ubehag. Var det noe i at hun drakk? Tøv. Selvsagt var det tøv. Det er liksom myten om fransklæreren. Trange gråe skjørt, stripete bluse, baskerluen, hornbrillene, rødvinsglasset, Yves Montand-platene, flere rødvinsglass. Vi er så fantasiløse. Hver gang vi skal hente frem noe negativt om noen, gjøre de svakere, spekulerer vi i deres forhold til alkohol. Hvorfor ikke narkotika eller litteratur? Det sies at hun skriver sadomasochistiske noveller om nettene, som hun sender til et obskurt forlag i Belgia. Nei, det ender alltid med: Mon tro om hun drikker?

 - Jeg har skrevet det ned.

 Pompadours nasale stemme skar rommet i to. Jeja hadde aldri greid å bestemme seg for hva han egentlig mente om henne. Hun kunne være en istapp. Men det fantes måter å smelte henne på. Jeja visste det. Han kunne snakke om noe han visste hun likte. Om klassiske teaterstykker eller den kulturelle armoden blant fjorten år gamle gutter og jenter. Pompadour ga inntrykk av å være sikker på at hun tilhørte den siste generasjon. Hun surfet så å si på syndefloden, og greide akkurat å holde hodet over vannet. I tillegg var hun svak for oppmerksomhet. Jeja visste det. Han kjente sannsynligvis seg selv igjen i henne. Oppmerksomhet vil vi alle drikke av, men noen blir fortere beruset. Jeja elsket å bli sett, om enn bare i små glimt, og det samme gjorde nok Pompadour.

 - Jeg leser bare rett fra arket: Hvordan i H prikk prikk prikk skal jeg undervise små J prikk prikk prikk som er tvunget til å ta et språkfag de hverken har forutsetninger eller lyst til å ta. Ja, jeg burde selvsagt skrevet hvorfor i stedet for hvordan, men jeg skjønner at akkurat det ikke er et emne i denne sammenhengen.

 Ooops Jeja. Der fikk du den. Det må virkelig ha vært en dårlig time. Jeja prøvde å rekonstruere Pompadours timeplan. Hvordan var den egentlig på tirsdagene? Det må være åttende trinn. Hun sliter alltid mest med dem. På tiende trinn bruker hun stort sett bare å sitte igjen med en mindre gruppe interesserte elever. Ingen kan desimere som Pompadour.

 - Jeg vet ikke om jeg er helt enig i formuleringsmåten din Hilde. Vi kunne kanskje fjerne noen prikker og spisse det mot ulike måter å motivere på.

 - Si tu vaux

 Jeja smiler til henne. Du kan se det på Pompadour når noen smiler til henne. Kanskje er hun pansret, men det finnes sprekker hvor sol og smil kan slippe inn. Det finnes faktisk omsorg i henne. Ikke bare for faget fransk. Det finnes masse omsorg i henne for elever. Selv for de som velger tysk. Det er bare så vanskelig å vise det i alle sammenhenger. Men Jeja har sett henne når hun tror seg usett. Hun har mange av de egenskapene Jeja setter pris på hos en lærer; bunnsolid faglig og en god tone med elevene. Kunne hun bare slipt bort de kvasseste taggene, og sluttet den evinnelige baksnakkingen av dagens ungdom generelt og enkeltelever spesielt. Tenk på den gangen hun foreleste om likheten mellom oppdragelse av rottweilervalper og effektiv undervisning på ungdomstrinnet. Sosiallæreren holdt på å ende opp like lilla i ansiktet som skjerfet hun hadde i halsen.

 - Elisabeth?

 Frøken Frøken har ikke leet på en muskel. Ikke da Josefsen mumlet seg fram til sin problemstilling, ikke da Pompadour dunket beretningen om franskfagets mulige degenerering i bordet. Hva brant hun inne med? Jeja syntes det var vanskelig å bli klok på henne. Tjuefem, kanskje tjueseks? Hun så nesten syk ut. Bleik. Er det ringer under øynene, eller er det bare lyset? Tenk at man skal oppleve å takke sin skaper for at man ikke er tjuefem år. Jeja visste at han måtte være forsiktig. Han måtte ikke gjøre henne til en stakkar. Hun var ingen stakkar. Sannsynligvis var hun en stålkvinne, men stål må herdes.  

 - Jeg er opptatt av at tiden ikke strekker til for meg. Jeg har en time nedsatt for å være kontaktlærer, men jeg bruker minst fire ganger så lang tid på den oppgaven … kanskje mer. Det går utover fantasien min – eller rettere sagt: Det går ut over kvaliteten på undervisningen min. Jeg trenger veiledning på hvordan jeg disponerer kontaktlærertiden så den ikke stjeler så mye fra de andre oppgavene.

 Jeja elsket henne. Han elsket de unge lærerne, de som hadde vært gjennom veiledning i utdanningen sin. Som visste hva dette gikk ut på, som ikke måtte dirkes og dilles med. Frøken Frøken måtte hell og lykke følge deg på ferden. Måtte du bli i skolen. Måtte skolen ta vare på deg. Måtte ingen mann komme å påføre deg mengder med karrierehemmende svangerskapspermisjoner. Jeja ble nesten euforisk, men ikke engang fortelleren kunne se det på ham. Jeja ville så gjerne være en autoritet.

 - Flott, det var en konsis problemstilling.

 (Øksen hentes)

 Det siste var et hint til Konradsen. Var det noen som kunne vri og vrenge noe in absurdum, så var det Konradsen. Jeja hatet replikkfingrene til Konradsen på fellesmøtene. Men hør nå her; han begynte nesten alltid med de ordene: Men hør nå her. Så kom det trillende ut av ham et helt norgesmesterskap av uvesentligheter. De fleste så gretne at det var snerk på dem. Konradsen kunne ved hjelp av sitt labile humør snu hele personalet i enkeltsaker. Hvordan var han egentlig i klasserommet? Jeja hadde aldri hørt noen elever klage på ham. Det overrasket. Konradsen hadde lærerskolen fra den gang man slapp unna med to år. En to-årig utdanning. Jeja hadde en akademisk forakt for hele begrepet, og han slet med å ikke la det komme til overflaten når han snakket med Konradsen.

 - Konradsen, gamle ørn, jeg ser at du ikke har notert noe ned, men kjenner jeg deg rett er det springflo i den gamle hjernen din. Du formelig strutter av iver etter å meddele oss hva du kunne tenke deg å bli veiledet på.

 Milde himmel. Jeja skuttet seg over sine svulmende vendinger. Han angret den dype ironien i det siste han sa, og han angret på at han hadde brukt adjektivet gammel to ganger i løpet av fem sekunder. Pokker, pokker. Han fikk riste det av seg. Late som om ingenting. Han smilte til Konradsen. Det samme smilet han vanligvis brukte på Pompadour når hun var i ferd med å surne. Konradsen smiler tilbake. Takk.

 - Du har helt rett Jeja – jeg er en gammal mann. Derfor kunne jeg tenke meg at vi snakket litt om min rolle her på skolen. Hvordan skal jeg som 63 år gammel lærer greie å følge opp jobben min med alt det nye som skjer…

 - Glimrende!

 Den profesjonelle distansen, den Jeja hadde lært på kurset, var forduftet. Lettelsen over at Konradsen hadde presentert noe; noe som attpåtil virket fornuftig, tok over. Han hadde til og med avbrutt Konradsen. Helt meningsløst. Med armene signaliserer han at Konradsen bare måtte fortsette.

 - …jeg tenker på IKT i alle fag og … ja, det er mye. Det er lenge siden jeg kunne stå ved tavla og stappe sannhetene ned i huene på ungdommen. Læringsstiler og læringsstrategier og mange intelligenser. Kanskje er jeg blitt for gammal, men jeg har ikke helt lyst til å legge meg ned … om dere skjønner.

 Det ble en liten pause. Alle skjønte at Konradsen ikke var ferdig riktig ennå. Det var måten han snakket på. Lange pauser mellom setningene, som om han hele tiden sa noe vektig, noe som måtte fordøyes før han gikk videre. Det lå kanskje noen skatter gravd ned i rommet mellom punktum og stor forbokstav, men Jeja hadde aldri hatt øyne for dem før.

 - … men en ting vil jeg si om alt det nye … og det er at denne veiledninga er fan meg noe av det beste de har finni på …

 Var han full. Jeja klødde seg ubevisst i det venstre øre. Pompadour, som hadde trukket seg inn i seg selv etter at hun hadde levert sin problemstilling, våknet og satte et mistenksomt blikk i Konradsen. Til og med Josefsen, som egentlig var inne i en indre dialog med det svikefulle i den kvinnelige natur, så opp. Koret i gardinene lot hvisking være hvisking, og fulgte spent med. Selv fortelleren oppe på den østre veggen holdt seg fast. Bare frøken Frøken satt som hun hadde gjort. Hun kjente ikke kodene ennå.

 - Ja … tenk hvor mye kunnskaper som finnes på detta huset … hvor mye erfaring … hvor nær vi er det som skjer. Før … hvis vi hadde et problem … så skulle vi hente folk utafra … og så skulle de fortelle oss hvordan vi skulle løse det. Mulig at det kan være riktig … noen ganger … men å ikke bruke det vi har på huset først, er bare for dumt. Se på Elisabeth her … rett ut av lærerskolen … klart at vi kan lære noe av henne … nærheta til utdanninga … ja … dere skjønner.

 Konradsen holdt pause. Ingen sa noe. Hva hadde truffet Konradsen? Jeja kjente at han begynte å bli misunnelig. Konradsen stjal replikkene hans. Konradsen hadde gått ut av rollen sin. Han var i ferd med å ta Jejas. Det var Jeja som skulle si det om frøken Frøken, som skulle klappe henne på ryggen og si at de var glade for å ha henne her, og at de helt sikkert hadde mye å lære av henne. 

 - Og Hilde … hu kan kanskje virke litt skarp på enkelte … men hu kan se saker fra andres ståsted … sjøl om hu liker å flagge sine egne … Klart at vi kan lære noe av henne.

 Det var det selvsagt. Konradsen hadde truffet spikeren på hodet. Pompadours evne til å sette seg inn i andres situasjon var det som gjorde henne spiselig, når hennes evner til usensurert tale var i ferd med å gjøre henne motbydelig. Hva om hun bare ble kvitt den usikkerheten som red henne? Hva om vi alle ble kvitt usikkerheten, og turte å være oss selv? Jeja var ikke riktig sikker på hvem denne seg selv egentlig var, men han anerkjente at hvis han lette, ville nok også han finne.

 - Eller ta Josefsen … vi har jobba sammen i snart tredve år … kanskje er´n litt sliten akkurat nå … men til og med det han gjennomgår i øyeblikket kan være med på å styrke oss alle sammen … Hvis vi tør.

 Jeja tenkte på alle gangene han hadde omtalt Konradsen ved å sitere Else Michelets ord om at en gubbe er en mann som har tenkt de tankene han har tenkt å tenke. Hvorfor gjør du dette Konradsen? Hvorfor kunne du ikke gitt et hint om hva som var i emning? Satt deg på en annen stol enn den du alltid sitter på. En blomst i knapphullet. Hva som helst.

 Oppdraget videre var at de skulle stemme på en av problemstillingene som var reist, og den som fikk flest stemmer skulle motta veiledning fra de andre etter et gitt mønster. Fortelleren går god for at det gikk greit. Jeja styrte det hele medsols. I små øyeblikk tenkte han på hvilke tilfeldigheter som kan forløse ting i oss. Hvis han kom først inn i rommet neste gang, skulle han sette seg på Konradsens stol.