Refleksjonslogg ”Før det ringer inn”:
Denne teksten er ment som en hyllest til de små ting i tilværelsen, de tingene som finnes på utsiden av de ulike curricula. Hovedpersonen er historielæreren som ikke får sitt faghjerte i brann så lenge han jobber med hovedlinjene i det han synes er et litt navlebeskuende historiesyn, slik han for eksempel føler at historiepensumet i norsk skole er lagt opp. Målgruppen for teksten er lesere av boken som er nevnt i oppgaveteksten.
Jeg ser at teksten som helhet kanskje framstår litt uklar, gitt det jeg har angitt som tema, og kunne tenke meg noen råd i forhold til dette. Jeg vil også be om tilbakemelding/råd i forhold til at teksten kanskje kan oppfattes som litt leksikal i sin omtale av karaimene. Dersom leserne er enig med meg i det hadde det vært fint med konkrete råd om hva som kan løse opp.
I refleksjonsloggen til denne oppgaven har jeg lyst til å se litt nærmere på teksten i forhold til tre av pensumartiklene. Forordet til Saids Orientalismen av Thorbjørnsrud, Haas´ artikkel om essayet og Askelands om metaforer. Jeg vil likevel begynne med å si litt om periferi og nærhet i teksten. Det jeg har prøvd på er å skape en tilsynelatende periferi i teksten. Dette har jeg gjort ved å ha en navnløs forteller som ser på hovedpersonen. Periferien er i virkeligheten nettopp tilsynelatende. Hovedpersonen heter nemlig det samme som skriveren. Dette poenget/grepet, som i seg selv ikke er direkte revolusjonært, er med på å skape nærhet. Det er i alle fall hensikten. Skriveren har altså forsøkt seg på å ta med seg oversikten fra periferien og det personlige fra nærheten. Hvorvidt dette har lykkes er det leserne som må avgjøre. Kanskje blir deler av karaimenes historie for lite personlig?
Metaforer og orientalisme
Det har vært morsomt å gå på jakt etter metaforene i teksten. Finnes det noe system i typen metaforer jeg bruker? Hvordan viser de metaforene holdninger? Spesielt kunne det være interessant å se på det siste, ettersom det kan knyttes opp til hovedtemaet i Orientalismen.
I min tekst finnes det både språklige, ubevisste metaforer, klisjeer og metaforer jeg har laget selv. Enkelte ord lurer jeg veldig på om kan kalles metaforer, og hvordan skal man forklare dem. Se på verbet ”undervise”, er det en stivnet metafor? Hva betyr i tilfelle ”under”? Har det noe med opp-ned og de mange begrepsmetaforenes kroppslige forankring å gjøre (jfr Askeland s. 100), eller er det et ”under” i betydningen et mirakel: Kom skal jeg vise deg et mirakel.
I teksten finner jeg enkelte klisjeer som: døende språk, krigsmaskin, landtunge, det ser ikke lyst ut m.m. Både ”det døende språket” og ”landtungen” må sies å ha en kroppslig forankring, ”krigsmaskinen” har vel en industriell forankring, selv om ordet maskin er før-industrielt i sitt opphav. ”Det ser ikke lyst ut” spiller på forestillingen om mørkt som ondt og lyst som godt, en forestilling jeg vil anta er like gammel som natt og dag. Hovedpoenget mitt er at jeg ikke, med mitt blikk, kan se at jeg heller mot eller favoriserer en type klisjeer framfor en annen i denne teksten.
Slik kunne man sikkert ha plukket teksten fra hverandre, men jeg må velge meg ut noen av de metaforene jeg har laget selv, fordi jeg mener at de vil være mest avslørende i forhold til holdning. (Skjønt, ved nærmere ettertanke kan vel de være de mest kalkulerte, nettopp fordi jeg har diktet dem selv.) Jeg finner ord og uttrykk som: en avgassbombe av en lokalbuss, her halter historien, banke rust av gymnasial kunnskap, kulturradikalernes lebensbornbarn, etnisitetsspotter.
Det jeg ser er at mine metaforer ser ut til å blande gammelt og nytt. Du skal ikke mange år tilbake før ordet ”avgass” hadde vært såpass ukjent at det ikke ville fungert i en metafor. Det samme kan man si om konstruksjonen ”etnisitetsspotter”. Det krever kjennskap til den underliggende betydningen i det engelske ordet ”trainspotting”, noe som gjør det til en komplisert metafor. I tillegg består den av ordet etnisitet som på mange måter er et reserveord som er hentet inn i språket de siste tredve årene, etter at ord som ”rase” og ”nasjon” har blitt diskreditert. Altså en ganske vrien metafor. Den er likevel ikke den verste i teksten.
”Kulturradikalernes lebensbornbarn” er en metafor som krever mye av leseren. Du skal ha kjennskap til det siste århundrets idéhistoriske skillelinjer paret med tysk raseideologi for å forstå hva som menes. Det ligger også en dyp sarkasme i denne metaforen, som ikke nødvendigvis er lett å få tak på. Når jeg i ettertid ser dette, lurer jeg sterkt på om jeg bør erklære hele metaforen for avgått ved døden, man kan jo ikke servere sine lesere slikt.
”Her halter historien” er en kroppslig fundert metafor, og følgelig er den lettere å forstå enn den foregående. Kropp har vi alle, historiske og idéhistorisk kunnskap er ikke fullt så allment. Om metaforen: ”å banke rust av gymnasial kunnskap”, vil jeg si at den nærmer seg en klisje. Jeg er ikke en gang sikker på at metaforen er min egen lenger. Uansett så liker jeg den. Den har sitt utspring i industrisamfunnet, som jeg en gang kom fra og jeg laget den litt som en hilsen til Kjartan Fløgstad som, noe mer avansert, stod på smelteverket i Sauda og banka etter holrom i språket. Det store spørsmålet er hvorfor jeg har valgt det litt arkaiske uttrykket ”gymnasial kunnskap”. Gymnaset ble så vidt meg bekjent avskaffet i Norge tidlig på syttitallet, og da gikk jeg i barneskolen. Her kan det ligge en holdning gjemt.
For øvrig kan det være morsomt å se på nettopp denne metaforen i forhold til det som står om interaksjonsteorien (s. 89-90, Askeland). Er det slik at ”å banke rust” er i en interaksjon med ”gymnasial kunnskap”. Blir gymnasial kunnskap til en stor, tung jernbelagt tingest; blir å banke rust en intellektuell aktivitet? For at det skal kunne kalles interaksjon bør det være en meningsutvidelse – det er jeg jaggu ikke sikker på om er tilfellet her. Slik sett er kanskje ”kulturradikalernes lebensbornbarn” et bedre eksempel. Her kaster lebensbornbarn lange skygger innover det stort sett hyggelige ordet kulturradikal. En tredje mulighet er at jeg har misforstått hele interaksjonsprinsippet for metaforer.
Det jeg ønsket med å se på metaforene var å finne om jeg kunne avsløre enkelte holdninger, og da spesielt i forhold til orientalisme. Det greide jeg ikke direkte, men jeg kan komme med i alle fall ett eksempl som jeg ser kan tolkes slik. Helt til slutt i teksten bytter hovedpersonen tittel. Hele veien er han/jeg pedagogen eller læreren, så dukker det en person opp som mistenkes for identitetsshopping – for øvrig en annen metafor – og fortelleren inspireres og gir han/meg tittelen sigøyner. I dette ligger det selvsagt en orientalisme. Sigøyneren blir framstilt som en primært reisende person; først reisende deretter menneske. Fortelleren tar ut et trekk fra en kultur og sier at dette har jeg bruk for – hvorpå han setter likhetstrekk mellom trekket og gruppen. Med andre ord sigøyneren skapes i skriverens bilde av å være sigøyner. En klassisk orientalisme.
Sjanger
Er teksten et essay eller en reiseskildring? Jeg tror ikke det nødvendigvis er så viktig å ha det klart for seg, men det kan være morsomt å se på teksten opp mot det som står hos Haas om essayet. I utgangspunktet kunne jeg tenke meg å kalle teksten for et reissay – en reiseskildring med essayistiske trekk.
Essayet er et såpestykke. Leser du Haas i Grepstads oversetting kan du nesten bli fristet til å tro at det ikke finnes noen regler. Det er selvsagt urettferdig å trekke ut enkeltsitat fra teksten, men det er likevel fristende: Essayet er ikkje berre systemfjernt, det er også usystematisk. (s. 236), I si reinaste form er essayet uttrykk for full åndeleg fridom (s.237) , Essayisten er i sin fulle rett til sjølv å bestemme kvar han vil ta til og kvar han vil slutte. (Ibid).
Haas-teksten har likevel noe som kan være verdt å se på opp mot min tekst. Han sier blant annet at essayet er en omvei, eller rettere sagt flere omveier, som skal vise oss noe annet enn det vi har tenkt på før. Kan det sies om min tekst? At det er en omvei i forhold til hva jeg egentlig ønsker å si, er nok riktig. Jeg kunne for eksempel sagt rett ut at: Mitt faghjerte har mange små kammer som jeg aldri får gå inn i, i den jobben jeg har. At jeg i selve teksten beveger meg på sidespor og omveier, er ikke like lett å få øye på. Riktignok er jeg innom enkelte små avstikkere, som for eksempel norske menns forhold til 2VK, men jeg gjør ikke noe spesielt ut av dem – eller jeg kunne i alle fall gjort mer. Jeg er nok for oppmerksom på hvor jeg skal ende opp. Her kunne man selvsagt ha lagt skylden på oppgavens begrensning av antall tegn osv., men jeg er litt redd for at det, i alle fall i dette tilfellet, er litt lettvint.
Et annet poeng i Haas-teksten er vektleggingen av essayets dialogiske struktur. Haas viser til flere teoretikere, bl.a. Schon og Just, som mener at samtalekarakteren i essayet er distinkt og at samtalen er essayets forform. Kan man finne igjen denne strukturen i min tekst?
På en måte har jeg gjort et grep som legger all debatt om essayistiske trekk i min tekst død. Jeg har valgt å skrive med tredjeperson og navnløs forteller. Det er kanskje ikke et sjakktrekk viss man skal skrive et essay. Jeg kan ikke huske å ha lest et essay uten første persons forteller. Problemet var at jeg etter selvbiografien var veldig lei av denne personen som het Jeg, og derfor valgte å kalle ham Martin Kvamsdal, hvilket må sies å være et svært gjennomsiktig dekknavn. Nærheten mellom forfatteren, fortelleren og hovedpersonen er forhåpentligvis tydelig. Når forfatteren bruker fortelleren til å se på sider ved Martin, er dette på mange måter en indre dialog. Forfatteren snakker med seg selv gjennom to blikk – et indre og et ytre. Hvorvidt dette kvalifiserer for dialogiske trekk i den meningsbetydning Haas legger opp til, er jeg usikker på.
Sluttord
Refleksjonsloggen ble litt kortere enn jeg hadde tenkt. Spesielt delen om sjanger hadde jeg i utgangspunktet tenkt å jobbe mer med, bl.a. lese det som står om sjangeren hos Tønnesen, i tillegg til at jeg ville se på deler av Norunns manus som vi fikk tilsendt. Det ble det ikke tid til. Måtte Fanden ta fristelser som Italia i oktober – samt flyselskapet Sterling.
Jeg ser minst en feil/unøyaktighet/svakhet i manuset mitt som jeg ikke har fått rettet opp, og som jeg heller ikke har omtalt i refleksjonsloggen. Den får bare stå inntil videre. Det jeg håper vi konsentrerer oss om når vi skal gå gjennom, er det jeg nevnte til å begynne med – tekstens hensiktsmessighet og fortellerteknikk på faktastoff. I tillegg setter jeg i refleksjonsloggen noen spørsmål ved hva jeg egentlig har forstått. Det kunne vært litt morsomt og diskutert.
NB!
Bare en ting om språket: Jeg har denne gangen helt bevisst lagt opp til lange setninger. (Dog ikke så lange som teksten som inspirerte meg til å prøve litt lengre setninger enn jeg vanligvis bruker: Sebalds Austerlitz bok) I selvbiografien hadde jeg en stil hvor jeg prioriterte korte setninger. Går det greit slik jeg har gjort det her, eller blir det for tungt?
