Før det ringer inn

Det er ultimo september 2003. På en benk på Kungsportsavenyen i Gøteborg sitter den snart middelaldrende norske læreren Martin Kvamsdal. Han har løyet for sine overordnede. Ved hjelp av slu taktikk har han overbevist sin rektor om at den årlige bokmessen i Gøteborg, Nordens største kulturarrangement, inneholder så mange foredrag av pedagogisk verdi at det ville være en ren tjenesteforsømmelse å ikke være representert her. I seg selv ingen løgn, men den snart middelaldrende pedagogen har funnet så mange alternative foredrag, som var så vanvittig mye mer fristende. Da Kvamsdals autoritetstro må sies å ha blitt svekket med årene, og hans dannelsesideal gjør at han også ser en pedagogs faglige nytte av å forfølge egne interesser, kan man ikke spore tegn til dårlig samvittighet hos ham.

            Her på benken går han gjennom posen som inneholder dagens fangst. En bok av Björn Kumm om terrorismens historie, Noam Chomskys Skurkstatar, en Cornelis Vreeswijk biografi, en flis kalt Åtta sätt att undervisa og en mengde kulepenner. I tillegg, nederst i posen, ligger den svenske diplomaten Ingmar Karlsons Europas styvbarn. Karlson har tidligere på dagen holdt foredrag om boken sin, og den norske pedagogen har vært blant de ivrigste lytterne. Temaet har veket noe i ham.

            En gang på åttitallet satt Kvamsdal; dette er en god stund før han ble pedagog, på lesesalene på universitetet i Oslo og leste bøker med titler som Ethnic relations in the USSR og Minorities under Communism. Og det er vel i sin befatning med beslektede emner at Karlson har maktet å treffe en nerve. I årene som har gått mellom lesingen på Blindern og foredraget i Gøteborg har Sovjetunionen kollapset og kartet fått nye, markante røde streker. Noen folkegrupper har fått egne stater, mens andre er og blir minoriteter selv i sine nye land. Noen av disse minoritetene er så små at de selv innser at det ville være latterlig å forlange en egen nasjonalstat. Det beste de kan håpe på er anerkjennelse, og kanskje noen statlige kroner for å opprettholde språk og kultur. Det er disse gruppene Kvamsdal interesserer seg for. Han kan sant og si ikke fordra de gruppene som kjemper for sin egen nasjonalstat. Det er grunn til å tro at det siste har mer med hans syn på nasjonalstaten å gjøre, enn synet på folkegruppene.

            Møte med Karlsons bok starter en serie utflukter. Fra Avenyens benker og Svenska Messans imponerende lokaler, svever den norske læreren rundt på reiser. I kraft av sitt yrke lander han en dag i Gdansk. Her skal han følge et offisielt program, men så snart de polske pedagogene slipper ham av syne reiser han ut til bygdene vest for byen, til katsjubernes land. Folket til Günter Grass, forfatteren alle kaller for tysk.

Hele tiden er det små utflukter. I en skoleferie befinner han seg på den latviske landsbygda hvor han jakter på liverne, en bitteliten finsk-ugrisk folkegruppe med et døende språk. I følge nettstedet ethnologue.com har språket bare 15-20 aktive brukere, mens kanskje 400 kan snakke det. Hvis ikke noe spesielt skjer, vil livisk være et dødt språk om kort tid.

            Reisene fortsetter. En sommerdag står han der gangveien over til øyslottet i Trakai begynner. En avgassbombe av en lokalbuss har tatt ham hit fra Vilnius. Ute i innsjøen blunker slottet forførerisk, og jada, han skal nok dit ut og, men det er ikke der hans hovedinteresse er å finne. Slottet er stort sett bare en gjenoppbygd turistmagnet, et storhetstidsikon for gjengivelse på suvenirer. Visst er det vakkert, men hva kommer det opp mot de tre hundre trehusomkransede meterne med østeuropeisk asfalt som strekker seg i den andre retningen. Slottet kan ligge der ute med sine fyrster og prinser, det er i gaten, i det som på folkemunne kalles Lillebyen, at den mest fascinerende historien ligger.

            I løpet av vinteren 1397-1398 kommer det til den smale landtungen som stikker ut i innsjøen Galva, små følger med mennesker. Det er krigsfanger fra den polsk/litauiske kongens herjinger ved den sydlige grensen av det som den gang var et mektig rike. Til sammen 380 familier har kongen beordret nordover. De tilhører et tyrkisk folkeslag kalt karaimene, som, sammen med beslektede folkeslag, lenge har bebodd den nordlige kysten av Svartehavet. Her har de kommet i veien for kong Vytautas Magnus´ mektige krigsmaskin. Nå er det ikke første gang at folkene her har havnet i frontlinjen for en krig. Området de kommer fra blir av enkelte spøkefulle, og kanskje noe fordomsfulle, historikere kalt for vodka-hasjisj linjen. Russland og ortodoksien har presset på fra nord, mens islam presser på fra sør.

            I Trakai får det nyankomne folket tildelt sin egen bydel, og de blir satt til å passe på kong Vytautas´ slott. Her halter historien. Ville man virkelig legge sikkerheten til den ansvarlige for en deportasjon i hendene på de deporterte? Kanskje tenker vi for moderne. Vi skal ikke se bort fra at seierherrens legitimitet kunne bygges på brød, levestandardøkning og kulturell toleranse. Kanskje var det andre årsaker? Noe fangeopprør ble det i alle fall ikke, snarere tvert imot. Karaimene, som fra 1441 mottok fulle borgerrettigheter, ble en fremgangsrik gruppe mennesker i trakten. Ved siden av å passe på slottet drev de med jordbruk, hesteoppdrett og ulike håndverk. Snart utgjorde den tyrkiske folkegruppen en middelklasse mellom adelen på slottene rundt sjøene i området, og leilendingene på smågårdene.

            Når den norske pedagogen nå går oppover Karaimu Gatve, gaten som strekker seg fra den sirlig brolagte parkeringsplassen for turistbusser og sørøstover mot den delen av byen som er preget av sovjetisk betongestetikk, tenker han på alt han ikke fikk anledning til å lære på skolen. Ikke slik å forstå at han forventer at karaimer, livere, votere, vepsere og andre interessante folkeslag i vår umiddelbare nærhet skal være pensum, men hvorfor kan han ingenting om relativt betydningsfulle middelalderriker som Litauen? Spørsmålet er selvsagt uten berettigelse, og han vet det selv. Så mye historie, så liten tid. I et desperat øyeblikk prøver han å skylde på at historiefaget har blitt nedprioritert, men hvilket fag ville ikke kunne påstå det samme, og timetallet for fagene har vært forholdsvis stabilt. Sannheten er vel at fag som sådan har blitt nedprioritert til fordel for kunsten å lære seg å lære, hvilket tidvis kan være vanskelig å argumentere mot. I tillegg innser han, mens han rusler inntrykksvár oppover gaten, at kombinasjonen av geografi og politikk vil holde læreplanene for historie i norske skoler vestvendte i uoverskuelig framtid.

            Langs Karaimu Gatve ligger karaimenes karakteristiske trehus. De er malt i glade farger; grønne, gule, blå. Dette er en friskhet man nesten ikke finner noe annet sted i Baltikum. Visst er det vakre byer der, spesielt hovedstedene, men noe fargerikt livsbejaende, kan det være vanskelig å finne. Det er noe traust over Baltikum, der Germania møter Slavia. Slik sett er karaimenes gate spesiell.

            Karaimhusene har kortenden mot gaten. Nesten alle husene har tre vinduer som ser på den forbipasserende. Det er ikke tilfeldig. Skikken er at tre vinduer signaliserer velståenhet og samtidig måtehold. Man kunne tenke seg at fire vinduer signaliserte en enda større grad av velstand, men det blir snarere sett på som prangende parvenyfakter. Derfor bare tre vinduer mot gaten; alltid tre. Husene er gamle, fra en tid det må ha kostet med vinduer, de avspeiler derfor poenget med at karaimene var en gruppe innvandrere som kom seg opp og frem.

            Et stykke opp i gata, på høyre hånd når man kommer fra landtungens ytterste tupp, står Kenesa – karaimenes gudshus. Er det noe som har holdt karaimene samlet som en folkegruppe, så er det nettopp deres særegne religion.

            Jan Brøgger Sr. skriver, i et noe flyktig kapittel om karaimene, i sin bok Folk uten land, at han støter på en intens uvilje når han i møte med en karaimkvinne kommer til å kalle folket hennes for jødisk. Reaksjonen hos kvinnen er voldsom, og Brøgger tolker dette som et utslag av hva han kaller den tradisjonelle østeuropeiske antisemitismen. Hvilke motiver kvinnen hadde for sin fornektelse er det liten grunn til å spekulere i, men sannheten om religionen er at den ganske riktig har et fjernt utspring i jødedommen.

Opphavsmannen var visstnok den skriftlærde Anan Ben David som på syvhundretallet satt i Bagdad og hadde sett seg grundig lei på alle muntlige tekstene som ble inkludert i Talmud. Som en reaksjon på dette skal han ha stiftet en utbrytergruppe som kun godtok de skriftlige kildene. Slik ble det gamle testamentet den eneste hellige skrift. Karaimene fikk navnet sitt fra det hebraiske ordet kara, som betyr å lese. Å lese skulle man; det gamle testamentet. Ikke bare skulle man lese det, men man skulle tolke det personlig; i seg selv en oppfordring til individualitet få religioner kan skilte med.

            På 800-tallet ble den karaimiske lære misjonert blant de tyrkiske folkene som levde nord for Svartehavet. Her kommer de senere innbyggerne av Trakai i befatning med religionen.

            Martin Kvamsdal, den snart middelaldrende norske læreren, som står utenfor kenesaen i Karamaiu Gartve og tilsynelatende banker rust av gymnasial religionskunnskap, kjenner enda ikke til detaljene i religionen. Han er derimot født nitten år etter den annen verdenskrigs slutt, men har like fullt denne merkelige, og i høyeste grad perverterte, dragning mot detaljene i denne krigens innhold. En dragning han ser ut til å dele med store deler av sitt lands mannlige befolkning. En mulig nasjonal, maskulin psykose, kanskje en skyldfølelse i underbevisstheten eller utslag av surrealistisk romantikk – hvem vet? Derfor tenker ikke Kvamsdal på de små fiffighetene i karaimenes religion, sånn som at de både godkjenner Jesus Kristus og Muhammed som profeter. Nei, han tenker på de tyske rasebiologenes definisjon av jøder. Karaimene slapp unna med et nødskrik. Etter lange utredninger og høringer ble det bestemt at karaimene ikke var jøder av blod, og følgelig ikke kvalifiserte for utryddelse. I Europas styvbarn presenterer Ingmar Karlson teorien om at Hitler ønsket å holde liv i karaimene fordi han ville stå på godfot med de tyrkiskættede tatarene lenger øst i Sovjet. Wehrmacht kunne neppe regne med tatarenes støtte hvis de hadde drept slektningene deres i vest.

            Karaimene må være fornøyd med at nazistene lot til å være opptatt av blodsporet. Det er ellers mye kulturelt som knytter folket til jødene. I ordet Kenesa, navnet på karamaienes gudshus, kjenner vi igjen navnet på det israelske parlamentet, Knesset. Kenesa er i likhet med Knesset avledet av det hebraiske ordet for forsamlingshus. Huset i Karamaiu gatvu er faktisk sin religions Peterskirke, sin religions Kaba og Klagemur. Den største helligdom for karaimene. Det skulle man ikke tro. Helligdommen er et bortimot unselig firkantet jordfarget hus. Det er nesten ikke et menneske her, og huset består stort sett av et teppebelagt rom – ikke ulik en synagoge. Nede hvor selve gudstjenesten foregår skal mennene sitte, oppe holder kvinnene til. Under taket kan man se de ti bud malt. Skriften er hebraisk, men språket karaimisk. Også ute på gravplassen finner man igjen de hebraiske bokstavene på de eldste gravene. Ettersom den russiske innflytelsen over Baltikum ble større tok også karaimene i bruk det kyrilliske alfabetet.

            En av veggene i Kenesa er pyntet med et portrett. Mannen som er avbildet er langfjeset og alvorlig som en munk. Han er Vytautas, kongen som tok med seg de 380 karaimfamiliene hit til Trakai. Et tilsvarende portrett skal visstnok henge i alle karaimhjemmene i gaten. Kvamsdal har hørt dette, men hans iboende sjenanse og sky legning forhindrer ham fra å banke på og få det slått fast ved selvsyn.

            Hva får en ørliten kultur til å overleve i et hav av dominerende naboer? Kanskje er det faktisk en forutsetning at den er så liten. Den vil aldri utgjøre noen trussel. I tillegg må det finnes noe som holder gruppen sammen. Karaimene har religionen, og gjennom religionen har de inntil nylig også tatt vare på språket. Gudstjenestene har alltid blitt holdt på karaimisk. I tillegg er deres språk vesensforskjellig fra de slaviske og baltiske språkene rundt dem. Det er grunn til å tro at det er lettere å holde på et språk når det ikke ligner på majoritetens.

            For å holde på sin egenart praktiserte også karaimene inntil det tyvende århundre en giftemålstradisjon som innebar at man ikke kunne gifte seg utenfor gruppen. Slike regler er selvsagt en stor fordel om man ønsker å holde på språk og kultur. Tidenes forandring har gjort disse reglene passé, og karaimene merker det godt. I forbindelse med 600-års jubileet for karaimenes ankomst til Trakai ble det foretatt en folketelling over gjenlevende karaimer i Litauen. I 1997 bodde det i hele landet 257 karaimer. 65 av dem bodde fortsatt i forfedrenes hjemby, Trakai. Bare 31 prosent svarte at de behersket karaimisk. Av personene under 16 år var det bare 3 stykker som kunne språket. Det ser med andre ord ikke direkte lyst ut. Dør språket er det vel en viss fare for at kulturen følger med.

 

Tilbake ved innsjøen setter den norske pedagogen seg ned ved et bord på en hjemmesnekret kafé. Han sliter med en betennelse i sin forestillingsverden. Er det av det onde eller av det gode at små folkegrupper forsvinner? Han vet at det forventes av ham at han skal svare at det definitivt ikke er en ønsket utvikling, ergo er det av det onde. Samtidig ser han hvilket ansvar han legger på enkeltindividene i de ulike gruppene. Hvilke samvittighetstraumer legger vi ikke på en karaimer eller liver når vi sier at språket deres er i ferd med å dø, fordi gruppen selv gir det på båten. Vi stempler dem som språkmordere, og da skal det ryggrad til å reise seg og rope: La det dø! La det dø! Selv om det er det de kanskje innerst inne vil. Bli kvitt hele byrden. Leve et normalt liv, uten at alle forventer at de spontant skal bryte ut i folkesang.

            Likedan viser historien om karaimene at de holdt gruppen samlet og stabil så lenge de praktiserte sine inngifteregler. Da disse forsvant kom det etniske forfallet. Skal man tvinge disse menneskene til å gifte seg med hverandre i evigheter for at de skal operere som tidsvitner for oss andre? Pedagogen er i og for seg på det rene med at tvangsopprettholdelse av etnisitet er folkemordets antitese, og som de fleste ytterligheter av det onde. Av og til lurer han på om det er hans åndelige oppvekst som kulturradikalernes lebensbornbarn som har påført ham denne skavank, denne, om ikke permanente, så i alle fall stadig tilbakevendende, troen på at det finnes en meningsforbindelse mellom ordene liten og god.

            Kvamsdal, som på dette tidspunkt har gitt opp å finne stoff som kan knyttes direkte til den læreplanbundne undervisningen, noterer flittig små stikkord i en gul notisbok. Kanskje kan de bli til små avstikkere, såkalte sceniske ruter, fra den autobanen han føler skolen tidvis er, noe han kan fortelle sine elever som et apropos. Kanskje kan det bli en artikkel eller en del av et essay.

            Kafeens tradisjonskledde kelner kommer med iskald øl i et tykt krus og pirogere på plasttallerken. Skal tro om han er en ekte karaim, eller om han bare later som for forretningens skyld. En moderne identitetsshopper. Kanskje er det bare slike de ser, etnisitetsspotterne, de som reiser rundt og ser på små rare kulturer.

            Kvamsdal, den snart middelaldrene sigøyneren, studerer kartet. Rundt byen Cottbus, i den tidligere demokratiske republikken Øst-Tyskland bor sorberne. En slavisktalende øy i det tyske. Han når dit før det ringer inn.

 

Kilder:

Ingmar Karlsson: Europas styvbarn; Wahlstrom & Widstrand ,2003

Rasma Karlins: Ethnic relations in the USSR, Unwin Hyman, 1986

Jan Brøgger Sr: Folk uten land, N.W. Damm & Søn, 2005

Lithuanian karaims – http://daugenis.mch.mii.lt/karaimai/