Refleksjonslogg

Refleksjonslogg – Oppgave 1

 

Valg av komposisjon

 

I min selvbiografiske tekst har jeg valgt å skrive om tre tilsynelatende ikke-sammenhengende episoder hentet fra livet mitt. Tanken er at de skal understreke sider ved meg: Den kulturelt nysgjerrige, den historisk interesserte og den av språk fascinerte. I sum skal dette gi et bilde av hvem jeg er som fagperson.

De tre livsfragmentene kan i utgangspunktet leses i hvilken rekkefølge man måtte behage. I ”Skaff deg et liv”, Stephen Waltons bok om biografisjangeren, gjøres det et poeng av at biografien er en meget upålitelig sjanger. Et av ankepunktene hos Walton er at det levde livet til den biograferte ofte blir presentert kronologisk på en tidslinje. En slik presentasjon er i følge Walton ikke særlig troverdig, og den gir det inntrykk at den biografertes liv henger sammen på en bestemt måte, og bare slik. Kronologien som struktur skjuler at det er fortellerens konstruksjon (Walton s. 36). På side 51 kan man lese med klare ord:

 

Den kronologiske framstillinga er sjølve grunnproblemet ved biografien. Den kronologiske narrative strukturen er falsk, fordi han legg opp til ei kontekstualisering som det opplevde livet ikkje byd på, skaper samanhengar av lausrivne fakta og hendingar som slett ikkje nødvendigvis utgjer samsanhengar, og legg opp til ein tvilsam kausalitet der det som kjem føre, ufråvikeleg får skulda for det som kjem etter.

 

Walton oppfordrer til at forestillingen om det enhetlige og sammenhengende jeg-et må smadres.

På en måte har jeg tatt Walton alvorlig. Jeg presenterer fragmenter av meg selv. Hvorvidt konstruksjonen er preget mest av å ha lest Walton, eller av oppgavens ordlyd er vanskelig å si. Det er klart at den prosessen jeg gikk gjennom for å finne den fagpersonen jeg ville presentere, var lang og kronglete. Jeg kunne gjort det enklere for meg selv ved å velge læreryrket.  Men jeg ville ikke det. Ikke fordi jeg på noen måte ser ned på min egen profesjon, eller fordi det ikke kunne vært spennende nok. Saken var bare den at jeg ville finne en bakgrunn for han i meg jeg kaller Skriveren. Av alle delene i mitt smadrede jeg, er han den som føler seg mest hjemme på dette studiet.

            At jeg har sneket meg unna kronologien, er selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. Det er fullt mulig å se tidsplasseringen i de tre kapitlene, og på den måten avsløre at de er plassert etter hverandre på en tidslinje. Det jeg ikke har gjort er å bokstavere ut en klar kronologisk sammenheng. Sammenhengene må leseren selv slutte seg til. Om jeg, muligens noe urettferdig, påberoper meg å ha brutt med den tradisjonelle kronologien, kan jeg likevel ikke rømme fra at teksten min er en konstruksjon.

Walton kritiserer de han kaller for biografiske positivister fordi de hevder at selektivitetsprinsippet er uproblematisk (ibid). I min tekst er seleksjonen et stort problem. Her velger jeg ut noen bittesmå scener, og lar de stå som en beskrivelse av meg. Er det i nærheten av troverdig?

Et annet grep i biografier som Walton reagerer på er at stilnormen og fortellermåten i den moderne biografien er hentet fra romanen. Det at ein har brukt ein forteljemåtesom er henta frå fiksjonen, på ein del av den presumptive røynda, har fått ein uunngåeleg konsekvens, nemleg sviktande tiltru til biografisjangeren. (Walton s. 38). Akkurat hva Walton legger i stilnorm og fortellermåte står litt uklart for meg, men jeg kan i alle fall se for meg at han ville ha reagert negativt på min tekst i så måte. Teksten har mange, om ikke romanaktige trekk, så i alle fall skjønnlitterære virkemidler. Ser jeg på måtene jeg innleder teksten, så innbyr den til noe skjønnlitterært. I noen dager var jobben min å lage Helvete. Raymond Chandler var ikke i mine tanker når jeg skrev det, men i ettertid ser jeg jo at han kan ha sittet på skuldrene mine og sett ned. I den sammenhengen er det nesten en unnlatelsessynd å ikke begynne siste kapittel med den andre setningen i første avsnittet: I dypet av Harold Washington-biblioteket på State Street, sitter jeg og skal ta livet av fire anarkister. I stedet har jeg greid å innlede med en haug bøker på et bord. Det ser jeg nå at jeg bør forandre.

Jeg ser at Waltons innvending kanskje ikke er rettet mot litterære virkemidler, men mot biografiens generelle romanaktige oppbygging. Like fullt vil jeg tro at min fortellende form rammes av Waltons kritikk. Walton roper jo på: ei alternativ form, ein modernistisk biografi som kan romme positivismekritikk. (Walton s. 60) Det er jeg redd for at jeg ikke kan tilby. Jeg er heller ikke sikker på at det ville blitt en god tekst. Det kan tenkes at det hadde blitt en ærligere tekst, i den forstand at man hadde synliggjort konstruksjonen på en bedre måte, men hadde den vært leselig. Merete Morken Andersen skrev på skrivemasterbloggen at en god tekst skal ha litt knirk. Jeg likte det uttrykket, og jeg er enig i det. Samtidig kom jeg på baderomsdøra mi som har knirket i lang tid, så plutselig ramlet den av hengslene sine og opphørte å ha funksjon som dør. Med andre ord: det kan være så mye motstand i en tekst (og da snakker jeg gjerne om en modernistisk tekst), at den kan opphøre å være funksjonell. Det jeg sier her kan selvsagt tolkes som en konservatisme, men det er egentlig ikke det. Jeg anerkjenner Waltons poeng. Spørsmålet jeg reiser er om vi må skrive på en annen måte, eller at det holder med at leseren forholder seg til kunnskapen om at teksten uansett er en konstruksjon. Walton sier at vi ikke kan skyve ansvaret over på leseren. Jeg lurer på om ikke det er å undervurdere leseren.

 

           

Forestillinger

 

Jeg valgte tittelen på teksten før jeg leste pensumutdraget fra Goffmans bok ”Vårt rollespill til daglig”. Utgangspunktet for å kalle teksten Forestillinger om en fagperson hadde bakgrunn i at jeg slett ikke var sikker på om det fantes en slik person, derfor måtte jeg forestille meg ham. Etter å ha lest Goffman kom jeg fram til at jeg hadde hatt litt flaks med den. Bunnlinjen i hans artikkel er, slik jeg leser det, at livet er en scene, eller rettere sagt flere scener, hvor vi forestiller oss. Hvilke konsekvenser får dette for teksten?

            I tekstens første kapittel iscenesetter jeg meg selv blant tyver og sigøynere i Spania. Det er ikke en direkte usann historie. Alt hendte, men det var ikke nødvendigvis bare det som hendte. Det fantes andre mennesker der. De har jeg retusjert bort, fordi de ikke tjente formålet. Kjernesunne appelsinbønder og australske backpackere ville plutselig kunne forskyve det fokuset jeg ønsket. Det var en bevisst tanke. Hva ligger det her som er ubevisst? Hvorfor velger jeg å presentere akkurat disse hendelsene i teksten om meg selv? Å bedrive selvanalyse på slike ting ligger kanskje utenfor loggens intensjon, men det finnes noe der. Så mye er sikkert.

            Hos Goffman leser jeg at kulissene har stor betydning for hvordan du ønsker å fremstå. De som ønsker å benytte kulisser som et ledd i opptredenen kan ikke innlede spillet før de har anbragt seg selv på det rette stedet (Goffman s. 28). Som leseren vil se, plasserer jeg alle mine tekstbrokker utenfor landets grenser. De hadde strengt tatt ikke trengt å være der. Spesielt den siste kunne jeg lagt til biblioteket i Skien eller på Kirkenes. Årsaken ligger selvsagt i at jeg ønsker å signalisere et internasjonalt fokus i livet mitt, og i det jeg ønsker å skrive om. Man kan også tenke seg at det er et ønske om å signalisere bereisthet eller belevenhet. Kanskje ligger det noe der, men i våre dager er jo de fleste så bereiste at det neppe ville være en suksess, hvis målet var å øke egen status.

            På samme måte kan hoppet inn i de kulissene jeg har arrangert i Baku sees på som et forsøk på å fremstille seg selv i skinnet fra et lyst hode. Den eneste andre personen i baren som jeg tar meg tid til å presentere er Svein Mønnesland. Jeg presenterer ham med hans akademiske tittel, professor. Det sitter mange andre mennesker der. Mennesker som sannsynligvis er viktigere i samtalen som pågår, men de forblir ansiktsløse studenter. Her har jeg så å si plassert meg ved professorens høyre side, og stjeler en bit av den akademiske aura. Vel, det var ikke slik ment, men jeg ser at man kan tolke det dit. Sannheten var at jeg kunne ikke motstå fristelsen som lå i kontrasten mellom sigøynerne, de aller laveste, i kapittelet før, og professoren, anti-poden på den sosiale rangstigen. Det jeg egentlig ønsker å få fram er mine vanvittige sprang i de formative årene.    

           

Er teksten vellykket?

Et umulig spørsmål å besvare. Tilbakemeldingene vil kanskje si litt om den kommuniserer med det som må betegnes som den primære målgruppa – medstudentene. Jeg sliter litt med den delen av oppgaven som lyder: Teksten skal være tilpasset ditt eget fagnettsted og de leserne du forventer å finne der.

            Å skrive en tekst for nettet innebærer kanskje enkelte andre vurderinger enn å skrive en tilsvarende tekst for papiret. Jeg føler i alle fall at jeg ikke har vektlagt tekstens nettilhørighet spesielt. Det skyldes nok for en stor del kunnskapsmangel. Jeg vet for lite om det å skrive for nettet. Finnes det andre lover her? En annen årsak er at jeg er litt usikker på hva fagnettstedet skal inneholde. Jeg har lagt opp til at han som skriver er fagpersonen. Hva skal nettstedet hete? Skriveren.com tar skriveoppdrag eller Skriveren.edu lærer ungdommen å skrive? Jeg burde nok tenkt ut nettstedet før jeg gikk i gang med selve skrivingen.

Oppgavens første ledd: Skriv en selvbiografisk tekst som viser hvem du er som fagperson, føler jeg at sitter bedre. Igjen er det jo det å si, at det bestemmer jo strengt tatt ikke jeg. For noen vil det kanskje være en svakhet med teksten at du ikke får en anelse om hvem fagpersonen er i løpet av de fem første linjene. Hele teksten må sees under ett. Det mener jeg at jeg kan tillate meg. Sjangeren selvbiografi inneholder ingen rigide krav som rapporter og artikler, og alt kan ikke sies enkelt.

 

Refleksjonslogg til refleksjonsloggen

Loggskrivingen var vannvittig mye vanskeligere enn å skrive selve teksten. Jeg hadde for så vidt forventet at loggen ville bli den tyngste biten, men i loggteksten er jeg ikke en gang sikker på om jeg er innenfor intensjonen. Det får bli som det blir. Herværende tekst er første forsøk. Forhåpentligvis blir det bedre etter hvert. Det er ennå litt tid til refleksjonene skal utgjøre en del av eksamensmappa.

            Jeg har tatt utgangspunkt i bare to tekster fra pensumlista. Kanskje det er litt lite, men på den ene siden har jeg ikke fått lest noe særlig mer, og på den andre så skal det inn på et gitt antall sider. Det jeg kanskje kunne gjort var å ta tak i noe av retorikkpensumet. Jeg har lest Kjeldsen, og kunne kanskje analysert teksten min i lys av noe han sier. Det blir det uansett ikke tid til nå. Kvelden er kommet. Fristen henger gribbeaktig i bjørka på utsiden av kontorvinduet. Teksten skal ut i verden.