Oppgave 1

 

Forestillinger om en fagperson

 

Sigøynersang

- den antropologiske vendingen

 

I noen dager var jobben min å lage helvete. Jeg rev ned sirlig oppstablede sjokoladeplater i nærheten av kassaapparatene, eller jeg hylte ut at lommeboken min var borte. Alt for å få oppmerksomhet, eller rettere sagt: alt for å lede oppmerksomheten bort fra min finske venn. Mens ekspeditører og kunder var opptatt med meg, la Jari fra Nurmes fire flasker brennevin inn i dertil sydde lommer i fôret på sin side frakk. Deretter gikk han ut, og lot meg stable sjokolade sammen med småsure butikkassistenter.

            Etterpå møttes vi der barene hvilte i høststille ettermiddag. Turistene var permiterte. En og annen nordisk pensjonist hadde satt bo i byen, men stort sett var ansiktene iberiabrune. Vi snakket ikke språket, verken Jari eller jeg. Jari snakket stort sett ikke noe språk. Han kunne enkelte tall på engelsk, som han uttalte med en så sterk karelsk aksent at du måtte være oppvokst kun få mil fra finskegrensen for å ha forutsetning for å forstå hva han egentlig mente. Blant spanjolene var det kun en type mennesker som forstod ham; bartendere som kjøpte tjuvgodset han kom med.

            Den ene flasken beholdt han alltid selv. Pengene for de tre andre delte vi likt før Jari gikk for å drikke sin flaske. Twuelwoclåkk huomenna, sa Jari med finlenderen karakteristiske trykk på den første stavelsen. I morgen var en ny dag. Vi fikk se. Kanskje kom jeg, kanskje kom jeg ikke. Kom jeg ikke, ville han finne en ny hjelper eller dra videre til neste by.

            For pengene kjøpte jeg mat; brød, litt kjøttpålegg, ost og yoghurt. Og da kvelden kom nærmet jeg meg bålet til sigøynerne. De hadde bodd der, på det samme stedet, i flere dager. De hadde vært der først. Jeg hadde bare tilfeldig kommet ramlende inn nordfra. En fremmed. Den første natten hadde jeg brettet ut teppeposen bak et bilvrak. Da morgenen kom ble jeg vekket av en femtenårs gammel jentunge som stod og så på meg. På armen bar hun et spedbarn. Det skulle vise seg å være hennes eget.

            Den kvelden ble jeg og teppeposen min invitert bort til sigøynernes bål. Samme dag hadde jeg truffet Jari som hadde innviet meg i sin overlevelsesteknikk, og jeg hadde grove chorizos med til bålet. Kanskje var det derfor jeg ble invitert. Kvinnene tok pølsene fra meg og blandet dem med de hvite bønnene i gryta.

Var jeg redd? Jeg husker nesten alt annet, men jeg husker ikke akkurat det. Hva visste jeg egentlig om sigøynere? Hva visste jeg om menneskene i disse to vognene? At de hadde et bål, at de hadde lyder og lukter og farger som var noe jeg aldri før hadde sett på nært hold. Som et barn som forundret oppdager sin egen kriblende seksualitet under hemmelige dynetrekk, oppdaget jeg min tiltrekning til andre kulturer.

Kvinnene var tannløse. De voksne så ut som de var i sekstiårene, men mest sannsynlig hadde de ikke fylt førti. De kunne ikke skrive eller lese. Romanispråket de snakket har ikke noe eget ord for å skrive. Tenåringsjentene var mødre. De var uflidde og de drakk sur vin, sang surt og spilte sure gitarer. Ingen heftig romantikk og ildfulle sjalusidramaer, slik man ser på kinofilm eller i fjernsynet. Likevel lot jeg meg forføre. Aldri mer skulle vel jeg bo mer enn et par uker på ett sted.

Når jeg skriver dette, tenker jeg på hvorfor disse små hendelsene kom til å være med meg i så mange år. Kveldene med sigøynerne var ikke mange. Jeg lå ved leirbålet og hørte på lyder av et språk jeg ikke kunne forstå, fra sang jeg bare kunne ane melankolien i. Kanskje skulle jeg her ha lagt til at jeg tenkt dype tanker om John Locke og Thomas Hobbes, og inngåelsen av samfunnskontrakter. Men slike opplysninger ville være direkte usanne. Jeg var nitten år, en umoden vagabond og forstod på ingen måte dybden i hva livet tilfeldig hadde gitt meg.

            To dager senere var de borte. De hadde reist mens jeg hadde vært rundt på gårdene og høstet valnøtter og appelsiner. Noen korte øyeblikk stod jeg fullstendig tom og så på det nedbrente bålet. Morgenen etter var jeg på en båt til Nord-Afrika.

 

 

Perestrojka

- den historiske vendingen

 

Jeg sitter sammen med professor Svein Mønnesland i baren i toppetasjen på Intourist sitt hotell i sentrum av Baku. Vi har en fortreffelig utsikt over Kaspihavet. Under overflaten ligger olje og rogntunge stør. Vi lar det være. Vi har akkurat kommet tilbake fra et besøk på universitetet i Baku. Det er glasnost. Det er perestrojka. Det skjer noe i Sovjetunionen. Aldri har vi følt at vi har levd så midt inne i historien som vi gjør akkurat nå.

            Jeg har vokst opp tre kilometer fra kraftstasjonen i Boris Gleb. Men aldri hadde jeg satt min fot i dette enorme landet. Ikke før nå. I kikkert har jeg sett mennesker bevege seg gjennom gatene i grensebyen Nikel. Om barndommen er Paradis, som så mange mener, hadde jeg god tid til å speide inn i landet Nod.

Min eneste kontakt med Sovjetunionen før reisen til Kaukasusregionen, var et møte med medaljepyntede veteraner under 30 års jubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 1974. Da var jeg ti år, og fikk lurt til meg små jakkemerker som russerne yndet å samle på. Minnemerker for Lenins fødsel, eller for en fabrikkåpning i byer med merkelige navn som Elektrostal og Magnitogorsk. I mange år hang disse kyrilliske skattene på gutteromsveggen.

            I Baku er vi en gjeng studenter. Vi studerer noe som blir kalt Øststatskunnskap; et kulturstudium. Vi har lest russisk- og øst-europeisk historie og litteratur. Vi er proppfulle av begrensede kunnskaper, og for unge til å tro at noe kan stoppe oss. Selv professor Mønnesland lar seg nesten rive med. Hva kan ikke skje nå? Vi elsker den nye partisjefen, mannen med fødselsmerket som har steget gjennom nomenklaturet, og som ser at unionen er i ferd med å råtne på rot. Kan denne Gorbatsjov være mannen som kan redde hele verden fra

skuespilleren i det hvite hus, han som vi alle står i kø for å hate?

            En gang ut på kvelden slutter jeg å tenke fremover. Jeg gjør den historiske vendingen som jeg kanskje har gjort før, og som jeg i alle fall skal gjøre mange ganger senere. Jeg begynner å snakke om Tsar Aleksander den II; Romanovenes store reformator. Hvor mange likheter finnes ikke? Aleksanders perestrojka var like radikal. Han opphevet livegenskapen. Han forandret et århundregammelt system.

            Problemet jeg kommer opp i med min sammenligning er at Aleksander kom ikke så godt ut av det. Ikke Russland heller, vil mange si. Opphevingen av livegenskapen førte til en krise for så vel småkårsfolk, som for godseierne. Adelen var mektig, og det var på den tsaren alltid hadde fundert sin makt. Så fikk Aleksander narodnikene på nakken, en gruppering som mente at reformene var for lite radikale. En vintermorgen i 1881 ble det kastet flere bomber mot keiserens ekvipasje. Den siste bomben gjorde slutt på Tsar Aleksander den IIs regime, og landet tok et steg tilbake mot fortiden.  

Timene blir sene i hotellbaren. På sviktende grunnlag diskuteres hvorvidt historien gjentar seg og om vi kan lære noe av den. Vi diskuterer hvem Gorbatsjovs verste fiender er. Den gamle kommunistiske adelen eller massene som plutselig ustraffet kan si hva de vil.

Da fasiten ble utlevert noen år senere, hadde vi selvsagt ikke rett på alle punkter, men vi hadde vært innom mye. 

 

 

Døde anarkister

- den språklige vendingen

 

Foran meg på bordet ligger Stephen Longstreets portrettbok av det gamle Chicago, James Greens bok om Chicagos arbeiderbevegelse, samt en koloss som kaller seg History of Chicago Volum I. I dypet av Harold Washington-biblioteket på State Street sitter jeg og skal ta livet av fire anarkister. Nå slipper jeg riktignok å gjøre det egenhendig. Illinois gode borgere, og deres jurister, har tatt seg av den saken for godt over hundre år siden. Mitt problem er at jeg skal ta livet av dem på et stykke papir, og det må gjøres troverdig.

            Faktum er at mennene ble hengt i en fellesgalge i Cooks County Jail den 11. november 1887. Dette er hva jeg skal beskrive. I arbeiderklassebyen Chicago er hengningen av de fire anarkistene en stor begivenhet, men for meg er det egentlig et sidespor. Min tekst er om Knut Hamsun i Amerika. Anarkistene er bare en eksotisk blomst jeg plukker med meg fordi Hamsun bodde i Midtvesten da prosessen fant sted. Dikteren hadde også store sympatier for anarkistene, så helt uten mål og mening er det likevel ikke.

Men selv om dette er et sidespor må jeg velge ordene med omhu. Jeg kan ikke bare la dem dø uten at de tar med seg en liten bit av leseren. Det er derfor jeg jakter i disse bøkene. Ikke på ordene, de må jeg finne på mitt eget språk, men på små detaljer jeg kan bruke – noe som kan spisse det hele.

            I flere av bøkene spekuleres det i hva de dødsdømtes siste ord var. Jeg noterer. Kan det brukes? Jeg får øye på at fengselets leder, der henrettelsen foregikk, var av norsk avstamning. Søkt – selvsagt er det søkt, men skal du skrive for et norsk publikum må du kanskje ta med slike uvesentligheter. Nordmenn elsker ordet nordmann. Hos Green kommer jeg over opplysningen om at ingen av de henrettede knakk nakken, slik meningen var.

            Bibliotekarene passerer med hovmesterblikk. Har jeg alt jeg trenger? Hun har tenkt på noe hun kan bestille fra kjellerdypet. Takk! Takk! Bordet svømmer. I hodet har jeg en vekt, finere enn noen farmasøyts. På den veier jeg ord. Jeg har et vaskebrett som jeg skrubber setninger på. Det går en time. Det går to. Noen ganger tenker jeg på Kjell Askildsen som har sagt at han er meget fornøyd med en arbeidsdag hvor han har fått til to linjer, eller på Knut Hamsun som lot seg sperre inne i et rom i Minneapolis. Dikterspiren skrev som en gal hele dagen, men da vennene kom for å låse ham ut var alt, bortsett fra tre små ord, overstrøket. Men jeg kan ikke tillate meg slikt. Jeg har ikke de gamles talent eller tålmodighet. 

            Til slutt står avsnittet der. En parentes i sin sammenheng, men ikke skrevet uten tanke:

 

Oppe på skafottet får de hver sin løkke rundt halsen. I det bøddelen åpner luken skal Engel ha ropt: Lenge leve anarkismen. Deretter dinglet de fire kroppene. Ingen av dem knekker nakken. Alle blir sakte kvalt. Den siste som ble erklært død var Adolph Fischer. Syv og ett halvt minutt hang han før legen sa at det var slutt.

           

Målet mitt med avsnittet var at jeg på kortest mulig tid, på en levende måte, skulle fortelle hva som skjedde. Jeg har en akse av verb – leve, dingle, knekke, kvele. Alle disse verbene hører hjemme i renskårne setninger. Voldsom død trenger ingen ornamentikk.

Jeg innrømmer at jeg har valgt verbet ”kvalt” etter å ha prøvd andre formuleringer. Det er noe lydlig med det ordet som gjør det mer grusomt, i alle fall i mine ører. Måten du uttaler kva- på, fra langt ned i halsen, setter det i sammenheng med handlingen. Dette er selvsagt et patosspill. Jeg ønsker å få fram det umenneskelige i situasjonen. Jeg skulle egentlig bare si at anarkistene ble henrettet, men velger bevisst å bruke kvalt. Det er en langsom og smertefull død.

Det har alltid vært musikken i ordene som har trukket meg til dem. Små enderim da jeg var liten, alliterasjoner og assonans da jeg vokste til. Jeg elsket å leke med avledninger, flertydigheter og bibetydninger. 

            Tilbake i teksten om anarkistene gjør jeg en annen bevisst vurdering. Jeg siterer Engels siste ord. Overveielsen går på om jeg i det hele tatt skal bruke sitatet. Jeg vet at det er usikkerhet omkring hva han egentlig sa. Bør jeg opplyse om det? Kanskje er det umoralsk, men jeg lar ordene stå som hos Green. De klinger så godt i sammenhengen. Mest har jeg lyst til å bruke presens, men jeg skjønner at det gjør meg sårbar, så jeg gjemmer usikkerheten i et nesten usynlig ”skal ha ropt”. Hadde anarkistene vært tekstens dreiepunkt ville jeg kanskje sagt noe om usikkerheten, men her velger jeg å være uetterrettelig.

 

Hvor talende er det ikke å avslutte en selvbiografisk tekst med ordet uetterrettelig? Å fremstille seg selv i tekst er som å bedrive kjemi i brukte reagensglass.    

 

 

  

Denne siden har følgende undersider.

• Refleksjonslogg