Lagt utover stuebordet blir man umiddelbart slått av forlagets tro på portrettet som en vinner. Ni av ti biografier har et portrett av sitt objekt på forsiden. Fire av bøkene, Herman Lindqvists: Napoleon (Schibsted), Geir Kjetsaas: Fjodor Dostojevski – et dikterliv(Gyldendal), Ingar Sletten Kolloens: Hamsun -Svermeren (Gyldendal) og Brenda Maddox`: Nora – En biografi om Nora Joyce (Cappelen), har utsnitt av malerier som viser objektet. I tilfellene Napoleon, Hamsun og Dostojevski dreier det seg om kjente malerier som mange vil ha sett før. Portrettet av Nora Joyce er enten lite kjent, eller laget for anledningen. Grunnen til at jeg sterkt mistenker det siste er at man har malt inn et kjent portrettfotografi av James Joyce i bakgrunnen. Det kan virke som om forlaget ikke har stolt på at Nora i seg selv vil selge sin egen biografi, men må få drahjelp av sin langt mer berømte ektemann. Dette er nok en riktig avveiing. Nora Joyce er ikke et kjent navn i Norge, og det er nesten smått fantastisk at Cappelen har valgt å oversette dette nesten 600 sider store verket om henne. Det er selvsagt flott, men jeg kan vanskelig tro at det har vært god forlagsøkonomi.

Fem av biografiene har portrettfotografier på forsiden. Robert Services: Lenin – en biografi (Damm), viser et berømt bilde av en talende Lenin. Et bilde som de fleste med interesse for temaet vil kjenne igjen bare på sovjetlederens positur. Hele forsiden er holdt i en dyp rustrød farge som man kan finne igjen på eldre fotografier, og er nok ment å skulle illudere noe genuint. På mitt eksemplar har bokhandleren forstyrret dette bildet, ved å selv ville delta i det paratekstuelle, med en lysende oransje klistrelapp påført den latterlig lave prisen boken nå kan anskaffes for.

Ulick O´Connors: Brendan Behan (Coronet), har et uskarpt grått fotografi på forsiden. Behan er avbildet i pubmørket med to ølglass og en skrivemaskin foran seg. Behan har en sigarett i munnen mens han hamrer ned noe på maskinen. Denne biografien skiller seg fra de andre ved at den er eldre (1972) enn de øvrige, og ved at den er utgitt på et britisk forlag. Likevel ser vi at forlaget velger portrettet som forside. Det kan i tillegg legges til at man har valgt et portrett som i høy grad lefler ved myten om den hardtlevende forfatteren.

Howard Sounes`: Fortellingen om Bob Dylan (Damm), Ivo De Figureidos: Henrik Ibsen – Mennesket (Aschehoug) og Judith Thurmans: Karen Blixen – et dikterliv (Den Norske Bokklubben) har alle det til felles at de har bearbeidede fotografier av objektet på sine forsider. Dylan-portrettet har gått et par runder i et fotobehandlingsprogram og kommet ut som en sort-hvitt tegning med klare referanser til ying-yang symbolikk. Fotografiet som er behandlet er likevel så kjent at det er helt uproblematisk å gjenkjenne sangeren. Ibsen har gått gjennom et litt mer avansert behandling, og designeren har i tillegg tilsynelatende sølt og skrapt litt på portrettet, og man later som det har kommet hårstrå på bildet under fremkallingen. Den unge Ibsen er likevel klart gjenkjennelig. Forstyrrelsene man har skapt i portrettet har muligens den intensjonen at man ønsker å si at i denne boken skraper vi litt på det portrettet vi alle kjenner av Ibsen. Noe av den samme effekten er det kanskje forlaget har villet signalisere med de to portrettene av Karen Blixen som finnes på forsiden av Thurmans bok. Begge viser en elegant Blixen på sine gamle dager, men begge bildene er photoshoppet, som man sier med et noe håpløst verb. Ett av dem bruker den etter hvert nesten kjedsommelige Warhol-effekten med å bytte om de originale fargene i portrettet. Dette bildet er, i mine øyne, noe umotivert satt inn som et bilde i det større hovedbilde. På en måte ødelegges harmonien i hovedbilde, men man skal slett ikke se bort fra at dette er en meget bevisst handling for å få fram det uharmoniske i dikteren.

Den siste av biografiene jeg plukket ut for å se på forsidene, viste seg å være helt annerledes. Espen Søbyes: Ingen vei hjem – Arthur Omre, en biografi (Aschehoug) har som eneste bok i utvalget ikke noe portrett av sitt objekt på forsiden (eller for den del noe annet sted i boken). I stedet har forlaget valgt å bruke Edward Hoppers bilde Nighthawks på forsiden. Tre ensomme sjeler og en bartender på en av forbudstidens melkekafeer. Et bilde så fullt av blues at du kan høre en klagende saksofon når du ser på det. Dette er et portrett av en følelse som hjemsøkte Omres liv, ikke et bilde av hans fysiske selv. Umiddelbart ville jeg kåre denne forsiden til den mest vellykkede av samtlige utvalgte biografier, men innser fort at jeg kanskje blir lurt. Kanskje er dette min favoritt bare fordi den skiller seg ut, og Hopper er en av mine favorittmalere. Hvorfor har forlaget valgt denne forsiden, og ikke et tradisjonelt portrett? Hadde de valgt et portrett dersom Omre hadde hatt et kjent ansikt? Når ni av ti forsider inneholder portretter er det kanskje en god grunn for det. Er det så enkelt at biografiforsider med portrettet selger bedre enn forsider uten? Gjøres det markedsundersøkelser på slike ting? Eller er det bare en forventning hos forfattere, bokhandlere og bokkjøpere som må følges opp. I så fall er det merkelig at ikke flere tør utfordre den konvensjonen.

Tilbake i bokhyllen gjør jeg nye søk. Denne gangen ser jeg etter biografiforsider som skiller seg ut i mengden med objektportretter. Jeg finner kanskje tjue bøker til som kan klassifiseres som biografi. Den eneste av dem som ikke har en eller annen form for objektportrett på forsiden er en billigutgave av Anders Hegers: Mykle – et dikterliv. Her er det kun bilde av en gammel sort reiseskrivemaskin på hvit bunn. Ellers portretter, portretter, portretter…

Selvsagt skal man ikke underslå sine feiltrinn, men å gjøre dem til det bærende element i sin fremstilling av egen virksomhet blir i beste fall komedie. Stolthet er et vanskelig begrep: For mye kan føre til krig og elendighet, men en liten såle av stolthet bør vi alle ha – selv om vi driver et forlag som kanskje ikke vil bli børsnotert med det første.

Men ett skal forlegger Eggen ha: Han var en materialisering av nødvendigheten av at selv enmannsforlag trenger hjelp til markedsføringen. Eggen kunne neppe solgt leskedrikk i Sahara. Ikke minst blir forfatterens egen evne til å markedsføre seg en uhyre viktig egenskap. En av de få suksesshistoriene Færder kunne vise til var, etter Eggens mening, knyttet til forfatterens uttrettelige arbeid som markedsfører av eget verk. Akkurat her har vi nok noe å lære, og med min medfødte sjenanse gråter jeg blod.

Sider

Retorikk

Andersen, L.P. (2006): “Ironi som reklamestrategi”. I: Rhetorica Scandinavica 37

17

Brodersen, R. B. m.fl.(2007): “Retorisk analyse” I: Brodersen, R.B. m.fl.: Tekstens autoritet. Tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo: Universitetsforlaget

32

Kjeldsen, J,E. (2004): Retorikk i vår tid. Oslo: Spartacus kap 4,6,9

94

Sjangerlære

Aristoteles (2004). Om diktekunsten. Oslo: Cappelen

110

Gaasland, R.(1999): “Narratologisk analyse.” I: Fortellerens hemmeligheter. Innføring i litterær analyse. Oslo: Universitetsforlaget

29

Haas, G. (1982): “Essayets særmerke og topoi”. I: O. Grepstad (red.): Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon. Oslo: Det Norske Samlaget

9

Melberg, A. (2005) Å reise og skrive. Oslo: Spartacus kap 1, 5

53

Walton, S. J. (2008) Skaff deg et liv! Om biografi Oslo: Det norske samlag

51

Sakprosa, også i et historisk perspektiv

Maagerø, E. (2005): Språket som mening. Oslo: Universitetsforlaget Kap 1-3, 8-9

110

Tønnesson, J. (2008): Hva er sakprosa? Oslo: Universitetsforlaget

100

Fagspråk

Dysthe, O., F. Hertzberg og T. L. Hoel (2000): Skrive for å lære: skriving i høyere utdanning. Oslo: Abstrakt kap 6

35

Multimodalitet

Askeland, N. 2007. “Korleis forklarer vi kommunikasjon? Komposisjon og meining i sju kommunikasjonsmodellar”. I: S. V. Knudsen, D. Skjelbred og B. Aamotsbakken (red.): Tekst i vekst. Oslo: Novus forlag

16

Kress, G. og T. van Leuween (2006): “The meaning of composition”. I: G. Kress og T. van Leeuwen: Reading Images. The Grammar of visual design. London: Routledge

39

Intertekstualitet

Bakhtin, M. (2003): “Dialog hos Dostojevskij”. I M. Bakhtin: Latter og dialog. Utvalgte skrifter. Oslo: Cappelen (24 sider)

24

Aamotsbakken, B. (2007): “Pedagogiske intertekster. Intertekstualitet som teoretisk og praktisk begrep.” I: S. V. Knudsen, D. Skjelbred og B. Aamotsbakken (red.): Tekst i vekst. Oslo:Novus

17

Diskursanalyse og argumentasjon

Askeland, N. (2006): “Metaforar i fagtekstar og lærebøker”. I: E. Maagerø og E. Seip Tønnessen (red.): Å lese i alle fag. Oslo: Universitetsforlaget

19

Thorbjørnsrud, B. (2001): “Innledende essay”. I: E. W. Said: Orientalismen. Oslo: De norske Bokklubbene

42

Skriving, metode og normer for etterrettelighet i faglitteraturen

Dysthe, O., F. Hertzberg og T. L. Hoel (2000): Skrive for å lære: skriving i høyere utdanning. Oslo: Abstrakt Kap 2,3,4,5,7,8,9,11

110

Lie, Sissel (1995): Fri som foten: Om å skrive fagtekster. Oslo: Ad notam Gyldendal

158

797 + 268