Oppgave 1: TRADRA – i går ble jeg tater

Tradra – i går ble jeg tater

Karoline Frogner (f. 1961) begikk i 2004 dokumentarfilmen Tradra –I går ble jeg tater. Det er en film om taternes (eller de reisende, som er benevnelsen de selv foretrekker) historie og kultur i Norge de siste hundre årene. Filmen er politisk og moralsk i den forstand at den ikke legger skjul på at den stiller både spørmåls- og utropstegn ved storsamfunnets behandling av taterne gjennom 1900-tallet og helt fram til stortingsbehandlingen av erstatningsordninger for romanifolk og tatere i 2004. Holdningene kommer fram allerede i eksposisjonen hvor Helsingforskomiteens definisjon av folkemord blir vist oss som rulletekst – underforstått at her har det forekommet brudd i Norge. I tillegg er den uttrykt paratekstuelt på filmplakaten, hvor filmen har fått en overtittel[1]: De reisende – den norske stats største overgrep – noensinne.

I speak about them to you

Del 1: I

Karoline Frogners jeg i denne filmen er forholdsvis skjult. Hun er aldri i bildet og hun har også klippet bort sin egen stemme i intervjusekvensene. Der det finnes voiceover er det personene som deltar i filmen som står for den. Dokumentaristen har med andre ord begått en film som kan klassifiseres som en ekspositorisk dokumentarfilm med trekk av den observerende dokumentarfilmen, i motsetning til en interaktiv film, hvor filmskaperen vil være synlig. Tradra –Ii går ble jeg tater, kan ikke sies å ha noen trekk hentet fra refleksiv dokumentarfilm. Den debatterer ikke sin egen rolle i det som foregår.

Fullstendig usynlig er det dog ikke mulig å bli. Alle forstår at noen holder i kameraet, og ikke minst at det er noe som er valgt til å få være med, mens andre ting er valgt bort. De fleste forstår også at det ikke er tilfeldig at et klipp følger etter et annet, heller ikke lengden på klippene eller vinkelen på kameraet. Slik sett vil det alltid være spor etter filmskaperen der, men slik som en forfatter velger å ikke skrive seg selv inn i teksten, velger Karoline Frogner i denne filmen å ikke vise seg for kamera eller mikrofon.

Del 2: Speak about them

Når Karoline Frogner skal snakke om taterne med filmens språk står hun overfor flere valg. Hvor skal hun sette inn støtet, hvilke sentreringspunkter skal hun velge seg, og skal hun lage en fortelling eller en mosaikk?

Filmen er laget ved at filmskaperen har oppholdt seg i tatermiljøet gjennom tre år. Ganske tidlig i prosjektet kom hun tilfeldig i kontakt med Bjørn Granum. Han hadde nylig oppdaget at han var av blitt bortadoptert som spedbarn, og at hans biologiske foreldre var tatere. Granum blir naturlig nok nysgjerrig på egen bakgrunn og begynner letingen etter røttene sine[2]. Fortellerteknisk blir hans oppdagelsesreise i taterkulturen og taterhistorien det filmen spinner rundt. Bjørns historie er sterk og menneskelig og på den måten skapt for dokumentarsjangeren. I tillegg er Bjørn en søkende person som tør å verbalisere sin undring og sine refleksjoner. Kanskje ikke alle er like gode, men regissøren vet å klippe dem inn der de er effektive. For eksempel sier Bjørn tidlig i filmen, rett etter at vi som seere har blitt kjent med sannheten om adopsjonen, at det jeg prøver nå er å få livet mitt på plass og det er et puslespill. På den måten skjønner vi hva filmen skal handle om. Dette skal være Bjørns reise for å finne kulturen han hadde gått glipp av. At Bjørn ikke er enestående blir også poengtert, og han blir på den måten godtatt som en representant for en større gruppe.

Som da Askeladden dro ut i verden på sin jakt, blir Bjørn utstyrt med hjelpere. Den hjelperen som spiller absolutt størst rolle i filmen er Lasse Johansen. Johansen er prosjektmedarbeider på Glomdalsmuseet, tidligere dansemusiker i orkesteret Ole Ivars og en over gjennomsnittet talefør og kunnskapsrik person når det kommer til taterkulturen. Han er selvsagt også selv tater, og har i motsetning til Bjørn vokst opp på landeveien. Gjennom Johansen blir vi fortalt taternes kulturhistorie og deres skjebne som et undertrykt folkeferd. Han forteller historiene til den søkende Bjørn, men selvsagt også til hele filmens publikum. Innspillingsstedene for fortellingene er ulike, og det er heller ikke bare Johansen som er fortelleren. Andre tatere som har historier som kan kaste lys over fortid og nåtid blir invitert inn foran kamera. En som benyttes hyppig er skuespilleren Karl Sundby. Her spiller han imidlertid ingen rolle, han er seg selv – en velartikulert talsmann for taternes tragiske historie i Norge.

Vi følger altså fortellingen om Bjørn, mens mer eller mindre sterke beretninger fra taterkulturen flettes inn. Et viktig virkemiddel som får stor plass i filmen er musikken. Musikken er kanskje den delen av taternes kulturarv som har blitt minst berørt av det moderne samfunnet og fornorskningspolitikken. Ved siden av nevnte Johansen og Sundby, møter vi kjente taterartister som Åge Aleksandersen, Elias Akselsen og Laila Øvrum. Musikken i filmen er for en stor del diegetisk, vi er med hovedpersonene på konserter, og både Lasse Johansen og Karl Sundby drar fram gitaren ved filmskaperens hjemmebesøk. Musikken blir også brukt som kontrast mellom Bjørns tidligere liv som ikke-tater og hans nye status som tater. Dette skjer ved at Frogner velger å bruke klipp hvor Bjørn spiller musikk fra sin ungdom, som er ganske forskjellig fra tatermusikken vi hører mest av.

I filmen klippes det inn mange sekvenser fra mellomkrigstidens framstilling av taterne i spillefilm. For dagens publikum vil den mest kjente av disse være Tancred Ibsens Fant fra 1937, men det ble faktisk i denne perioden laget 8-9 filmer hvor taterne hadde viktige roller. De reisende ble uten unntak spilt av ikke-tatere og fremstillingen av folkegruppen var direkte rasistisk. I tillegg vises det klipp fra Bredo Greves film om fakiren El Jukan, som noen av oss husker fra Oslos gater, samt noe fra Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm Tater. De to sistnevnte filmene evner å se menneskene bak taterbetegnelsen, og er slik sett mye mer i slekt med Frogners film.

Avisutklipp blir også brukt av Frogner for å underbygge filmens grunnholdning. De klippes inn som bevismateriale eller understøttelsesmateriale for noe som enten er sagt eller skal sies på filmen. Dette er et kjent grep fra dokumentarsjangeren. Det skaper troverdighet og gir inntrykk av seriøsitet.

Historien følger et kronologisk narrativt løp så lenge den holder seg til sin hovedperson, men innimellom forlater vi Bjørn og blir med på dykk i deler av taterhistorien. Blant annet blir det gjort et besøk på Svanviken hvor Bjørn ikke er med. Svanviken kan best beskrives som en konsentrasjonsleir for tatere, som ble drevet av den norske stat fram til 1979. Lasse Johansen er med filmskaperen opp til Nordmøre, og vi blir presentert deler av historien til stedet. Likedan gjøres det et lite dykk ned i praksisen med lobotomering av tatere på Gaustad sykehus. Innfallsvinkelen til gaustadsekvensen er Karl Sundbys historie om halvbroren El Jukan[3]. Etter slike avstikkere, til Svanviken eller Gaustad, vender vi tilbake til Bjørns historie. Filmens struktur blir på denne måten primært fortellende langs en tidslinje, men med ikke-kronologiske klipp fra historien som skal fargelegge bildet av hva en tater er og var.

Del III – to you

Tadra – i går ble jeg tater finnes interessant nok i to versjoner. I TV-versjonen er den delen av Bjørns historie som gjelder hans jakt på en kjæreste klippet bort. Også besøket på Svanviken skal være klippet bort fra TV-utgaven. Det siste var visstnok et ønske fra TV-selskapet om å ikke skape for store kontroverser[4].

På sett og vis har dette betydning for hvem filmen er laget for. Det kan mistenkes at TV-filmen, etter kanalens ønske, har blitt en ikke alt for provoserende opplysningsfilm om taterne. Kinofilmen, som er over 30 minutter lenger, har ikke tatt de samme hensynene. Noe som peker på utvalgs- og klippeprosessens betydning for hvilken film man ender opp med til slutt. Ut fra det samme råmateriale ender man opp med to ganske forskjellige filmer.

Filmen snakker i sin lange versjon til et kulturhistorisk interessert publikum, særlig til den delen som har en dragning mot folkekultur (om man kan bruke et slikt uttrykk) og etnografi. Om Frogner opererer med det Umberto Eco kaller en modelleser, vil jeg tro at han/hun ligner på en med disse interessefeltene.

I tillegg forteller Frogner på en måte som spiller litt på det man med et upresist uttrykk kan kalle sentimentalitetsknappene. Vi har en halv-forsoffen, men sympatisk framstilt hovedperson, som tidlig i filmen erklærer at det skulle vært fint å ha en kjæreste. Litt over halvveis skjønner vi at det kan være noe på gang, og mot slutten har han faktisk nådd målet sitt. Filmen kan plutselig snakke med de som kanskje ikke i utgangspunktet var spesielt interessert i temaet, men som lar seg fange av det høyst menneskelige i portrettet av personen Bjørn.

Noen vil kanskje også hevde at det er litt sentimentalt å dra fram hele denne ulykkelige historien om det reisende folket. Vi har forhåpentligvis andre holdninger til dem i dag. Jeg tror ikke jeg kan være enig med de som vil hevde det. For det første er jeg langt fra overbevist om at våre holdninger nødvendigvis er mer edle i dag, men viktigere er det at dette er vår meget nære historie. Vi forlanger at tyskerne skal bedrive avlatsøvelser og selvpisking i generasjoner, mens denne delen av vår egen historie raskt feies under teppet.

I sum er det vanskelig å finne fram til en konkret og lett identifiserbar målgruppe. Filmen vil kunne nå et allment publikum: De som evner å la seg berøre emosjonelt og/eller intellektuelt av menneskeskjebner i historie eller samtid.

.

---

[1] Overtittel er et lite brukt begrep, men jeg definerer det kun som en tittel som er plassert visuelt over den egentlige tittelen, og som grafisk skiller seg ut fra denne. Filmen heter Tradra. I går ble jeg tater, fungerer som undertittel. Overtittelen er tyngre, og jeg velger å ikke referere til den senere i denne artikkelen. Noen vil sikkert også innvende at det jeg kaller overtittel er mer i slekt med det som på amerikansk kalles tagline. Det vil jeg være uenig i, men finner ikke at dette er stedet for en slik diskusjon.

[2] DVDen Tradra – i går ble jeg tater er utstyrt med et kommentatorspor som ekstramateriell, hvor regissøren forteller om deler av prosessen filmen har vært gjennom.

[3] Porten på Gaustad er for øvrig filmet i froskeperspektiv og man får assosiasjoner til inngangen til Auschwitz. Neppe tilfeldig.

[4] Katrine Frogner på kommentatorsporet