Oppgave 4: Anslag til Benson, Mn

Oppgave 4

Del I – Om anslaget

Filmen Benson, Minnesota er tenkt som en 25 minutters produksjon for TV. Hovedmålet med filmen er å gi et bilde av framveksten til en liten by i ”det norske Amerika”, samt si noe om hvordan det er der i dag. Som det kommer fram av synopsis, som ble skrevet til oppgave 1, har jeg et ganske klart bilde på hvordan jeg tenker meg filmens ulike deler. Det betyr ikke nødvendigvis at filmens anslag er gitt. Innenfor den sekvensen jeg har beskrevet som anslaget i synopsis, vil man kunne finne mange muligheter.

Om muligheter og valg

Anslagets hovedfunksjon er å vekke oppmerksomhet, anslå grunnstemning, vise fortellermåte og presentere hovedtematikk/konflikt.

Ettersom filmen har et forholdsvis akademisk, om enn meget løst, forelegg i Odd S. Lovolls kulturhistoriske studie av de norske småbyene på prærien, kunne man tenke seg en innledning hvor det vil bli redegjort for hva som skal skje. Eller kanskje en forteller som i Richard Attenborough stil stilte engasjerte spørsmål om hvordan det hadde blitt slik, for deretter å gå ut å søke svar på spørsmålene sine. Begge delene har en funksjon i et anslag fordi det forteller publikum noe om filmens stemning og fortellermåte..

Jeg velger likevel en litt annen tilnærming. Selv om filmen er dokumentarisk, er forbildet for det anslaget jeg til slutt valgte å skrive ut hentet fra stemningen i en westernfilm av Sergio Leone. Et slikt grep har i min forestillingsverden to funksjoner. For det første gir det en følelse av retrospeksjon. Vi skal tilbake i tid, til begynnelsen, før byen ble anlagt her ute på prærien. I det første bildet vises også prærien som et stort jomfruelig landskap hvor det bare er vinden som lager lyder. Det er herfra vi skal bevege oss mot etableringen av byen, og den byen som finnes i dag. Den andre funksjonen er nok av mer romantisk karakter. For å fange publikum, ønsker jeg bevisst å spille på kjente referanser til det ville vesten,

Det som kan diskuteres med et slikt nostalgisk frieri, er hvorvidt det er med på å lure publikum mer enn godt er – at man begår det som kan kalles et sjangermessig kontraktsbrudd. Om vi ser bort fra paratekstuelle elementer, som omtale og eventuelle TV-verters introduksjon, er anslaget stedet hvor en films kontrakt med publikum blir undertegnet, og derfor er det viktig at man ikke tar på seg mer enn man kan stå inne for. I den forbindelse var jeg innom tanken om å føye til –en kulturhistorie som undertittel, men jeg endte opp med å sløyfe det. Det ble litt for pretensiøst. Jeg beholdt min opprinnelige undertittel - en byografi, som med sin allusjon til biografi indikerer noe dokumentarisk. Dessuten mener jeg at fortellerstemmen ganske klart sier at dette ikke dreier seg om en westernfilm, selv om jeg må medgi at opplysningene som kommer fram i voice-over kommentaren kunne passet i en stor episk TV-serie om hvordan vesten ble vunnet.

Anslaget har flere funksjoner. Det kan blant annet speile hele filmen, vise filmen i miniatyr – mise en abyme. På en meget enkel måte har jeg forsøkt å få dette til ved å la toget rulle inn til byen. Vi starter i scene 1 med et stort øde landskap, før vi beveger oss sakte mot tettbebyggelsen og ender opp i en sky av røyk – byens bumerke. Slik er også filmen tenkt lagt opp, med fokus rundt fortellingen om hvordan byen ble til og hvordan livet er i den moderne byen.

Om bildeutsnitt

Det er ikke uvanlig å begynne filmer med ultratotale bilder. Det er kanskje mer vanlig i store hollywoodproduksjoner, enn i små, 25 minutters, dokumentarfilmer, men funksjonen er den samme: Skape et oversiktsbilde, og fortelle publikum at det er i dette landskapet det skal skje. I mitt manus er funksjonen forholdsvis innlysende: Slik så det ut her før byen kom.

I det anslaget jeg har skrevet er det mye bruk av ultratotale og totale billedutsnitt. Men jeg har også skrevet inn en lokomotivfører som vises i halvnære bilder mens han gjør jobben sin. Lokomotivføreren klippes inn mellom scener hvor fortellerstemmen introduserer filmens tema. Publikum vil formodentlig anta at det er lokomotivføreren som er fortelleren. Det kan det også teoretisk sett være, men fra manusforfatterens side er det likheten mellom lokførerens jobb, som den som bringer deg trygt fram til byen, og fortellerens jobb, som den som bringer deg trygt inn i historien, den mest vesentlige. Det halvnære bilde på lokføreren er med på å knytte bånd mellom publikum og fortelleren.

Om lydbilde

Anslagets lydbilde kan ha stor betydning for det inntrykket som gis av hele produksjonen. Man kan tenke seg flere mulige valg som ville kunne fange publikums oppmerksomhet. For eksempel ville det kunne skje ved bruk av kontraster – at lyd og bilde ikke korresponderte. Vi kunne tenke oss at det ble lagt progressiv musikk på stillestående naturbilder (som i Scene 1). Det kan fange publikum, men det kan også falle dødt til jorden, og bli oppfattet som amatørmessig.

En annen mulighet er å innføre en overtalende voice-over allerede i første bilderute – en stemme som skal hjelpe bildene med å overtale publikum til å bli med videre.

Det finnes en rekke muligheter. I det manusutkastet jeg har skrevet har jeg valgt å innlede med stillhet. Stillhet kan være en meget effektiv lyd, spesielt i en verden hvor den er en sjelden vare. I stillheten kommer det inn lyder av vinden – en organisk lyd som hører hjemme i det bildet den første scenen viser. I denne scenen av tilnærmet ikke-lyd blander det seg så inn en kjent mekanisk lyd av et gammeldags tog som nærmer seg. Denne lyden av toget er nærmest for en klisjé å regne, men som mange klisjeer har den en funksjon. Den skaper gjenkjenning; en knagg å henge bildene på.

Musikken, og Johnny Cash-stemmen som opptrer to ganger i anslaget, er valgt for å underbygge westernstemningen. Når jeg vedgår en Leone-inspirasjon, kunne man kanskje tenke seg at jeg musikalsk ville gått for noe Morricone-lignende, men det hadde utvilsom blitt for mye. Plagiat er en balansekunst. Knut Reiersruds uhyre langsomme versjon av Weyfaring stranger, i kombinasjon med Ry Cooders, noe raskere, Available space, gir en dynamisk utvikling i lydbilde uten at det blir forstyrrende. Musikken underbygger uten å få en framtredende egen rolle.

Del II: Forslag til anslag Benson, Minnesota

Scene 1: Ekst./UT/Prærielandskap

Lyden av vinden som rusker i præriegresset.

I bildet kommer det opp tekst: En Happolati produksjon (bokstavene feides)

Ny tekst: Benson, Minnesota – en byografi (feides)

Fjernt i lydbilde høres et tog

Scene 2: Ekst/Tot./ Prærielandskap

(Toglydene blir sterkere til en svart skygge kommer inn i bildet)

Scene 3: Eks/Tot./Damplokomotiv

(Toglydene dempes noe)

Voice over – (med Johnny Cash stemme à la Cashs Ride this train album (1960))

Ride this train to Benson, Minnesota

Scene 4: Eks/UT/Prærielandskap sett fra lokomotivet som er i bevegelse

(Musikk: Wayfarin´ stranger – Knut Reiersrud)

Voice over

Helt siden europeerne begynte å bosette seg i Nord-Amerikahar man snakket om The Frontier – Grenselandet. Til å begynne med befant The Frontier seg bare noen kilometer inn i landet fra atlanterhavskysten, resten var villmark, villdyr og hedninger. I 1860 årene var The Frontier kommet helt vest til Minnesota.

Scene 5: Int/HN/Lokomotivføreren ser ut på landskapet

(Musikk: Wayfarin´ stranger – Knut Reiersrud, tones ørlite opp)

Scene 6: Eks/UT/Prærielandskap sett fra lokomotivet som er i bevegelse

(Musikk: Wayfarin´ stranger – Knut Reiersrud, går i loop i bakgrunn)

Voice over

Det er noe mytisk med The Frontier. Grenselandet mellom det ville og det siviliserte, mellom natur og kultur, mellom det kjente, trygge og det ukjente. Slik er det nå, slik var det da.

(pause)

Selvsagt ville historien sett diametralt forskjellig ut om vi så den med indianernes øyne. Men, som det lakonisk heter: Det er seierherren som skriver historien.

Scene 7: Int/HN/Lokomotivføreren ser rett fram

(Musikk: Wayfarin´ stranger – Knut Reiersrud)

Scene 8: Eks/Tot./Fra lokomotivet ser vi rett fram på skinnene og svillene som kommer mot oss

(Musikk: Wayfarin´ stranger – Knut Reiersrud, går i loop i bakgrunn)

Voice over:

I Minnesota beveget grenselandet seg hurtig vestover. Det man på den tiden regnet som sivilisasjonen kom vestover på jernbaneskinner. Jernbanen var inkarnasjonen av framtiden. Ser man på kart fra før 1860 vil man legge merke til at det er elvene som er tydeligst avtegnet. Fra slutten av 1800-taller er det jernbanesporene. I våre dager er det motorveiene.

Scene 9: Int/HN/Lokomotivføreren ser ut på landskapet

(Musikk: Wayfarin´ stranger tones ned og musikk med en bitte liten tempoøkning overtar i bakgrunnen: Available space – Ry Cooder)

Scene 10: Eks/UT/Prærielandskap sett fra lokomotivet som er i bevegelse. I løpet av scenen kommer noen hus til syne, de står tettere og tettere.

(Musikk: Available space – Ry Cooder går dempet i bakgrunnen)

Voice over

Når nybyggerne inntok prærien i det vestre Minnesota på 1870-tallet kom de på nyanlagte jernbanespor. Sviller og skinner var lagt ut over det flate landskapet i rekordtempo. Alt var lagt til rette på tegnebrettene i New York og Chicago. Jernbaneselskapene kjøpte opp land og bestemte at her måtte det ligge et vanntårn når togene kom forbi, og var det et vanntårn kunne det vel også saktens være en stasjon der, og var det en stasjon, kunne man trenge en butikk og et hotell for de trøtte og en saloon for de tørste, og kanskje en sheriff for de alt for tørste – og slik pakket det på seg. Og alt på tegnebrettene. De fleste jernbanebyene på prærien har sitt rutete gatenett i arv fra en firkantet tegner ved hovedkontoret til Union Pacific Railroad eller St.Paul and Pacific eller andre store jernbaneselskaper.

Scene 11: Int/HN/Lokomotivføreren gjør oppgaver i førerhuset som indikerer at han skal stoppe toget.

(Musikk: Available space – Ry Cooder, tones ørlite opp)

Scene 12: Eks/Tot/Fra toget ser vi et stasjonsområde nærme seg, og vi har stasjonsbygningen i bildet når scenen er slutt.

(Musikk: Available space – Ry Cooder går dempet i bakgrunnen)

Voice over:

Senhøstes 1870 var skinnene lagt fram til midt i Swift County, man nærmet seg Dakotaterrotoriet, men minnesotavinteren ville gjøre det umulig å fortsette før til våren. Det var på tide å anlegge en by.

(Musikken fades helt ut)

Johnny Cash stemmen fra scene 3:

This train calls at Benson, Minnesota

Scene 13: Eks/Tot./Lokomotivet på stasjonen fløyter og slipper ut mengder med damp som fyller bilde.

Scene 14: Eks/Nær./ Dampen forsvinner gradvis og navnet på stasjonsbygningen kommer fram: Benson, Minnesota.