Oppgave 3: Oljeberget

Oppgave 3

Om anslaget i Oljeberget av Aslaug Holm

Kort om filmen

Oljeberget er en dokumentarfilm som følger Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg i en periode på nesten to år fram til stortingsvalget i 2005. Filmen er et portrett av en, i sin samtid, fremtredene politiker, men også et forsøk på å tegne et bilde av en grunnrik nasjon og de konflikter velstanden faktisk fører med seg. Nasjonen portretteres gjennom Stoltenbergs kamp for å gjeninnta regjeringskontorene. Vi ender opp ved målet: Valget i 2005, men fortellerformen ellers i filmen er ikke strengt narrativ med handling langs en tidsakse. Filmen er en mosaikk av hendelser på veien mot målet.

En beskrivelse av anslaget i Oljeberget

Anslaget i filmen Oljeberget begrenser seg til en sekvens som varer i 35 sekunder. Det vi får se er deler av en sekvens fra slutten av filmen hvor Arbeiderpartiet har vunnet stortingsvalget. Det er natt til 13. september 2005, og Jens Stoltenberg er på vei til den tradisjonelle partilederdebatten på Stortinget, som bruker å være avslutningen på valgnatten. Dette vet vi ikke i utgangspunktet, men vi slutter oss til det gjennom sekvensen.

Et håndholdt kamera følger etter tre personer, to kvinner med en mann mellom seg, opp Løvebakken. Oppe til venstre i billedruten ser vi den ikoniske stortingsbygningen, og et voksent norsk publikum vil ikke ha noe problem med å gjenkjenne hvor vi befinner oss. Kvinnen til venstre har ansiktet vendt litt mot høyre, og en politisk interessert seer vil muligens gjenkjenne henne som Libe Riiber Moen. Etter ca. fem sekunder snur også mannen i midten seg mot høyre, og skotter bakover mot kamera. Om vi ikke har skjønt det før, skjønner vi nå at det er Jens Stoltenberg. Trioen, med det håndholdte kameraet i ryggen, er på vei opp mot et ventende pressekorps på toppen av Løvebakken.

All diegetisk lyd er borte fra åpningssekundene. Alt vi hører er en svak susing i bakgrunnen. Når Stoltenberg når frem til de første pressefolkene drar man inn litt diegetisk lyd, men fortsatt har man tatt bort det meste. Noe av det første vi hører er en elektronisk blits. Vi ser for så vidt flere blitser, men lyden av denne ene er den eneste vi hører, og er helt klart lagt på i studio etterpå. Vi hører også en lav nervøs latter mens kjente presseansikter, som Jon Gelius fra NRK, og andre, lager trengsel. Noen, mest sannsynlig Jens Stoltenberg, ytrer den første replikken i filmen: Ta dere sammen nå. Kommentaren er nok myntet på det overivrige pressekorpset, men som vi skal se litt på senere i teksten, kan den, fordi den er valgt som første replikk i filmen, ha blitt tillagt ytterligere mening av regissøren.

Stoltenberg stopper etter replikken opp, og får spørsmål av TV2s reporter: Ja, Jens, er det den nye statsministeren som kommer nå? Spørsmålet gjør at vi skjønner bakgrunnen for oppbudet. Vi skjønner at det er snakk om et mulig regjeringsskifte, og av svaret Stoltenberg gir, skjønner vi at det i så fall vil skje som følge av et valg hvor Arbeiderpartiet har vunnet og nådd sine mål.

Mens Stoltenberg svarer på dette spørsmålet, feides den diegetiske lyden. Igjen er det suset fra åpningssekundene som kommer tydeligere fram. Akkurat her klippes det mellom to scener. Stedet er fortsatt det samme. Vi befinner oss på toppen av Løvebakken. Kameraretningen er rett mot inngangen til Stortinget. Grunnen til at vi må kalle dette for en ny scene ligger altså ikke at vi har forandret sted, men vi har i klippet gjort et tidssprang. Det dreier seg altså om et elliptisk klipp. Det er ikke snakk om mange sekunder vi er borte fra den mekaniske tiden, men vi ser på menneskenes plassering i bildet at det må befinne seg et elliptisk tidshull her. I denne scenen beholder filmskaperen lyden av de elektroniske blitsene, samtidig som susingen i bakgrunnen fortsatt er det..

Mens aktørene går inn på Stortinget går alt i svart og plakaten: 16 måneder tidligere, dukker opp på skjermen. Deretter kommer et bilde av Mehamn sett fra havet, og vi skjønner at vi er over i neste sekvens. Vi skjønner også at susingen vi har hørt gjennom anslaget er en lydbro. Det er vinden og havet utenfor Nordkinn i Finnmark vi har hørt. Vi er på et av stedene i kongeriket hvor man befinner seg lengst unna maktens korridorer.

Anslagets hovedfunksjoner og Oljebergets bruk av dem

Anslaget har mange funksjoner, og det er kanskje mye forlangt at alle anslag skal inneholde alt. Anslaget skal vekke oppmerksomhet, anslå grunnstemning, vise fortellermåte, presentere hovedtematikk/konflikt og kan også introdusere oss for hvem i filmen vi skal identifisere oss med.

Oljebergets anslag gjør, i sitt forsøk på å skape oppmerksomhet, bruk av det håndholdte kamera. Publikum får inntrykk av å være til stede. Dette er noe som nesten skjer her og nå. På sett og vis er dette også et uttrykk for grunnstemningen og fortellermåten i filmen. Selv om det håndholdte kameraet ikke er like flittig benyttet hele tiden, er det en gjennomgående i filmen at vi deltar som kikkere på innsiden av ellers lukkede rom. Kameras bevegelser gjør det nesten til en litt forbudt handling – vi må være klare til å trekke oss bort på kort varsel.

Det som etter min mening kanskje er det beste med anslaget i Oljeberget er den litt subtile måten temaet blir presentert på. Bruken av kontrasten mellom vinden fra Nordishavet på lydsporet og bildene fra Løvebakken er smart. Det er denne kontrasten filmen skal handle om -mellom folk og makt, og til en viss grad mellom sentrum og periferi. Den samme effekten mener jeg også å spore i valget av første replikk: Nå må dere ta dere sammen. Jeg leser i alle fall filmen som, om ikke et oppgjør med, så i alle fall en kommentar til, velstandslandets grunnleggende problem – vi ser ut til å bli mer misfornøyde jo mer vi får. Noen andre som kanskje må ta seg sammen, er kapitalkreftene som legger ned arbeidsplasser i distrikts-Norge. Også de får sine pass påskrevet i filmen.

Anslaget levner ingen tvil om hvem som skal være hovedperson i den filmen vi skal se. Jens Stoltenberg er i billedruten fra første sekund, og han går opp Løvebakken sentralt i bildet, som den midterste av tre personer. Han er også i fokus for den store frammøtte menneskemassen. Ingen kan være i tvil om hvem vi skal følge. Gitt tittelen på filmen, og det faktum at sekvensen innledes med at den vordende statsministeren går oppover en bakke, kan man nesten få en mistanke om at filmskaper Holm har tatt vel hardt i. Alle med mer enn to gullfisk i søndagsskoleboka vet at det var fra Oljeberget Jesus steg opp til Himmelen, og det er der han en dag skal komme tilbake. I den siste spekulasjonen må det kanskje innrømmes at artikkelforfatteren kan ha gått noe langt. Overfortolkning er alltid en fare når man nærleser.

Dokumentarfilmer til pensumlista

Tadra – i går ble jeg tater av Karoline Frogner

Oljeberget av Aslaug Holm

No direction home av Martin Scorsese

Incident at Oglala av Michael Apted