Oppgave 2: Benson, Mn – en byografi

Benson, Minnesota – en byografi

Synopsis

Varighet: 25 minutter

Filmen er tenkt som et portrett av en småby på prærien fra grunnleggelse og fram til i dag. Byen Benson har hele tiden hatt en stor, prosentvis, norsk-amerikansk befolkning. Byen vil derfor være en representant for den delen av den norsk-amerikanske som kan knyttes til små byer. De fleste norske immigrantene bosatte seg ruralt, men ganske mange fant også veien til byene, og da spesielt småbyene i Midtvesten. Ved å gi et portrett av Benson vil man gi et blikk inn i hvordan verden har utviklet seg for de som utvandret og ikke minst etterkommerne deres.

Filmen er tenkt i 5 sekvenser. En innledning som presenterer prosjektet, tre sekvenser som tar for seg grunnleggelse, utvikling og byen i dag. Til slutt en avrunding som summerer opp i forhold til de øvrige delene.

Første sekvens: ”This train stops in Benson, Minnesota”:

Bilder av øde prærielandskap som det etter hvert kommer et tog over.

I det toget passerer kamera hopper vi på

Vi blir med toget inn i byen og stopper på stasjonen.

Mens dette pågår forteller en voice-over stemme om framveksten av jernbanen vest for Mississippi og hvordan den fikk betydning for framveksten av bysamfunn.

Andre sekvens: ”The boom town”

Forteller: Swift County historical society representant som plasseres på jernbanelinjen, foran det eldste huset i byen og andre relevante bygninger mens han/hun forteller historien om byens grunnleggelse. Hvordan jernbanen kom og hvorfor akkurat Benson ble stedet de stoppet for vinteren 1870, og hvordan dette fikk betydning. Inn i intervjusekvensene klippes bilder fra perioden.

Tredje sekvens: ”Growing up”

Forteller: Odd Lovoll eller annen kompetent historiker fra St Olafs College eller annet Minnesota universitet. Lovoll intervjues om fremveksten av den multi-etniske byen hvor de norske innvandrerne utgjorde den største gruppen, hvordan dette fikk betydning for byen og hvordan gruppen spilte en politisk, økonomisk og religiøs rolle, og hvordan den tilpasset seg USA. Benson har også en klassehistorie om det velstående Sunnyside og arbeiderklasse strøket på Northside. Kamera følger Lovoll rundt i disse strøkene og til ulike kirkesamfunn som hadde betydning for byutviklingen.

Inn i denne sekvensken klippes filmsnutter som kan relateres til byvekst i Midtvesten, fortrinnsvis fra Benson dersom man greier å finne slike.

Fjerde sekvens: ”Middle America”

Forteller: Gymnasisast, fortrinnsvis kvinnelig. Denne sekvensen tar mål av seg å gi et portrett av Benson slik byen framstår i dag. Hva lever menneskene av i en liten by (ca 3000 innbyggere) langt ute på prærien i 2010? Hvordan ser framtiden ut for de som er unge i Benson i dag. Sekvensen er tenkt som et samarbeidsprosjekt med Benson High School, hvor grupper av elever får i oppdrag å lage film om byen sin. Klipp fra disse filmene vises mens fortelleren legger fram perspektivene for byen og hvordan det er å bo der i dag.

Femte sekvens: ”The leaving of Benson”

Det filmes ut av bakdøren på et tog som tøffer ut fra stasjonen i Benson.

Voice-over stemme summerer opp i forhold til hvordan småbyamerika ser ut til å ha det. Dersom det faller naturlig vil stemmen kanskje komme inn på hvordan norsk-amerikaneren, i den grad han fortsatt finnes, har det – 140 år etter at han var med å grunnlegge byen.

Rulletekst over Benson som forsvinner bak oss.

Drøfting av prosjekt

Hvilken type dokumentarfilm vil Benson, Minnesota –en byografi kunne bli. Filmens grunntanke er historieformidling i forhold til deler av den verden som 4-5 millioner mennesker av norsk avstamning lever i. Mitt utgangspunkt er at det er byen som skal portretteres, ikke noe enkeltmenneske. I dette ligger det selvsagt en liten protest mot intimitetstyranniet som rir vår samtid. Filmen ønsker å se virkeligheten, i alle fall deler av den, som et resultat av en kollektiv innsats. Fokuset skal derfor være på noe menneskene har skapt sammen – byen.

I dette ligger det at filmens jeg vil være utenfor kamera. I to av sekvensene jeg har skissert over, har jeg benyttet meg av voice-over. Denne stemmen kunne blitt personlig, men det er tanken at jeg også her vil benytte meg av et meget diskret jeg. Stemmen skal kun referere til historien og ikke synse. Bruken av et tilbaketrukket jeg har enkelte implikasjoner. På den ene side kan det fort oppfattes som upersonlig. I vår mediavirkelighet hvor publikum er vant til tydelige avsendere, gjerne fargerike personligheter, kan mitt valg virke kjedelig. På den annen side har den godt synlige fortelleren lettere for å komme i veien for den egentlige fortellingen, og en tilbaketrukket forteller vil kanskje kunne vinne en status som mer objektiv. Det mener jeg dette prosjektet kan være tjent med, selv om jeg er inneforstått med at objektivitet er illusorisk og at dagens publikum vet det.

I stedet for å ha en tydelig forteller, benytter jeg meg av hjelpere. I to sekvenser er det snakk om en anonym voice-over. I de tre hovedsekvensene er tre ulike fortellere benyttet. Dette er gjort med overlegg for at ingen av fortellerne skal personifisere temaet. Byen og alle de anonyme menneskene er dens tema. Så langt det lar seg gjøre må ikke noen personer ta bort det fokuset. Jeg har valgt en ung jente som forteller i den sekvensen som skal representere nåtid/framtid. Valget beror på tanken om brudd og kontraster i fortellerstemmen. Sekvensen før har en eldre akademisk mann som hovedperson

Det er et mål at filmen skal gi et sannferdig bilde av hvordan etterkommerne etter de mange norske utvandrerne har det i dag. Det er viktig for meg at filmen ikke skal vise lefsebaking, lutefiskspising,17. maitog og originaler som kan noen setninger norsk, dersom dette ikke er naturlig – hvilket det neppe vil være. Det er også viktig for meg å få fram at norsk-amerikanerne ikke levde alene ute i de små præriebyene. Sameksistensen med yankeene, tyskerne, irene og andre immigranter må nødvendigvis ha betydd mye for utviklingen hos disse menneskene og deres etterkommere. Spesielt hos de som bodde i byene. Ideelt sett kunne man tenke seg at filmen fanger dette ved å gjøre observasjoner uten innblanding. Tidsaspektet tatt i betraktning, både i forhold til det jeg anser som realistisk opptaksperiode, og lengden på selve filmen, gjør at jeg tror en slik tilnærmingsmåte er urealistisk

Mer naturlig er det å satse på det Bill Nichols kaller An Expository Mode, som i korte trekk går ut på at man benytter seg av kommentarer og argumenterende logikk. Voice-over stemmen og bildene redigerers og klippes sammen på en slik måte at portrettet av småbyen blir mest mulig sannferdig ut fra filmskaperens tolkning av virkeligheten. I motsetning til de observerende dokumentarfilmene synes jeg denne typen film tar inn over seg sannheten i ordene om at dokumentarfilm ikke reproduserer virkeligheten, men lager en representasjon av den.

Jeg har også en tanke om å trekke inn et refleksivt perspektiv i filmen, spesielt med tanke på hvordan intervjuobjektene vil reagere på filmskaperne. Av og til vil mennesket i sin godhet gi deg det de tror du er ute etter, i stedet for verden slik den virkelig er. Et filmteam på reise i det norske Amerika vil fort få historier om kulturkonservering, som mest sannsynlig har lite med folkenes hverdag å gjøre. Det samme gjelder skoleelevene, som til den fjerde sekvensen er tenkt utfordret til å lage sine egne versjoner av byen slik den er i dag. Her kan man også påregne enkelte skjevheter når de kjenner til at bestilleren er norsk. Utfordringen i forhold til et refleksivt perspektiv er hvordan dette skal gjøres når man samtidig har en uttalt målsetning om å være så usynlig som mulig som forteller.

Slik jeg ser det har bruken av elevfilmene, som er tenkt benyttet på samme måte som man ellers gjør når man klipper inn arkivfilm (for eksempel i sekvens 3), en refleksiv dimensjon ved seg. Her får them, slik de eksisterer i tesen I speak about them to you, en sjanse til å fortelle om seg selv i en sammenheng hvor de vet (eller tror de vet) hvordan selvframstillingene deres skal brukes.